Mennesket og naturen – mellom herredømme og ansvarlighet

Forholdet mellom mennesket og naturen har gjennomgått dramatiske endringer gjennom historien. Fra å betrakte seg selv som en del av naturens kretsløp, har mennesket gradvis inntatt en posisjon som naturens hersker – med konsekvenser vi i dag står ansikt til ansikt med i form av klimakrise og tap av biologisk mangfold. I denne teksten vil jeg gjøre rede for hvordan historiske prosesser og filosofisk tenkning har formet dette forholdet, og deretter drøfte påstanden om at kapitalismens krav til vekst og lønnsomhet står i veien for en bærekraftig framtid.

Historiske røtter: fra naturtilhørighet til naturherredømme

I førmoderne samfunn levde mennesker i det Dag O. Hessen beskriver som en sirkulær naturforståelse. Jeger-samler-kulturer var integrert i naturen og avhengige av den uten å fundamentalt endre den. Men to historiske vendepunkter endret dette forholdet grunnleggende.

Det første var jordbruksrevolusjonen. Hessen refererer til økonomen Lisi Krall og historikeren Yuval Harari, som begge peker på at overgangen til jordbruk bandt menneskeheten til en vekstmodell – en modell som siden tok fart med industrialiseringen og har ført oss dit vi er i dag. Med jordbruket kom eiendomsrett, overskuddsproduksjon og ideen om at naturen er en ressurs som skal temmes.

Denne tenkemåten ble forsterket av den kristne tradisjonen. I Første Mosebok gir Gud mennesket mandat til å «råda over fiskane i havet og fuglane under himmelen, over feet og alle villdyra». Denne «herskerdoktrinen», som Hessen kaller den, legitimerte en instrumentell holdning til naturen. Aristoteles hadde allerede lagt grunnlaget for dette i antikken med sin teleologiske tenkning: tamme dyr «har alle fordel av å bli hersket over av mennesket», hevdet han – naturen eksisterer for menneskets skyld.

På 1600-tallet forsterket René Descartes dette skillet med sitt mekanistiske natursyn. Ved å definere dyr som «maskiner» uten sjel, og ved å etablere et skarpt skille mellom res cogitans (den tenkende substans) og res extensa (den utstrakte substans), ble naturen redusert til materie som kunne utforskes, manipuleres og utnyttes. Opplysningstidens vitenskapelige revolusjon ga mennesket verktøy til å gjøre nettopp dette i stadig større skala.

Darwin og det store paradigmeskiftet

Charles Darwins evolusjonsteori representerte et radikalt brudd med denne tankegangen. I utdraget fra Om artenes opprinnelse skriver Darwin at «det naturlige utvalg utelukkende virker gjennom og for hvert enkelt levende vesens gavn». Mennesket er ikke en særskilt skapelse, men en del av naturens eget utvalg – en etterkommer «i rett linje etter noen få skapninger» som levde millioner av år før oss. Darwin beskriver naturen med ærefrykt: den overgrodde elvebredden med sitt mylder av liv er frembrakt gjennom de samme lovene som virker rundt oss alle.

Likevel er Darwins syn ambivalent. Han ser «en storhet i denne anskuelse», men konstaterer også at «frembringelsen av de høyerestående dyr» følger «direkte av naturens krig, av hungersnød og død». Darwin fjernet mennesket fra pidestallen som Guds spesielle skapning, men erstattet det religiøse narrativet med et vitenskapelig som fortsatt kunne tolkes hierarkisk – med mennesket som evolusjonens «høyeste» resultat.

Moderne spenninger: fra industrialisme til miljøbevissthet

Industrialiseringen på 1800- og 1900-tallet forsterket menneskets herredømme over naturen dramatisk. Fossile brensler, masseproduksjon og global handel ga enorm materiell velstand, men også forurensning, artsutryddelse og klimaendringer. Hessen beskriver hvordan økonomiske realiteter har diktert hva som regnes som mulig, mens argumenter for natur og klima jevnlig har støtt på det han kaller en mur av økonomisk realisme. Økonomien satte premissene for økologien.

Reaksjonen kom med miljøbevegelsen. Arne Næss utviklet på 1970-tallet sin «dypøkologi» og argumenterte for at mennesket har den intellektuelle kapasiteten til å begrense seg selv og leve i varig balanse med annet liv. Næss kritiserte den grunne miljøbevegelsen som bare ville løse forurensning og ressursmangel, og argumenterte for et fundamentalt annet syn på naturen – en økosofi der alt liv har egenverdi uavhengig av nytteverdi for mennesket.

Spenningen mellom Næss' radikale visjon og industrisamfunnets realiteter preger fortsatt debatten. Hessen reiser spørsmålet om vi kan klare omstillingen innenfor det rådende systemet, eller om det kreves en radikal nytenkning.

Kapitalisme og bærekraft – en uløselig motsetning?

Påstanden om at «kravet som kapitalismen stiller om lønnsomhet og vekst, står i veien for en bærekraftig framtid» hviler på en grunnleggende observasjon: kapitalismens logikk krever evig vekst, mens jordkloden har endelige ressurser. Den Marx-inspirerte filosofen Kohei Saito hevder at effektivitetsgevinster under kapitalismen ikke fører til redusert ressursbruk – tvert imot blir teknologien brukt til å produsere stadig mer. Jo mer effektive vi blir, desto mer produserer vi – og desto mer ressurser forbruker vi. Dette er det som kalles «rebound-effekten» eller Jevons' paradoks.

Hessen peker på den samme dynamikken med begrepet «runaway seleksjon» – en utvikling som har låst seg fast i et dysfunksjonelt spor der forbruket selv er blitt målet (jf. Hessen, vedlegget). Den lineære tidsforståelsen om at vi alltid skal videre, raskere og høyere beskriver han som en tredemølle der hastigheten skrus stadig opp.

Fra dette perspektivet er kapitalismen selve problemet. Arne Næss ville hevde at det kreves en fundamental nytenkning – ikke teknologiske løsninger innenfor det eksisterende systemet, men et nytt verdisyn der livsmangfoldet prioriteres over økonomisk vekst. Jean-Paul Sartre ville tilføye at vi ikke kan unnslippe dette ansvaret: «Mennesket er intet annet enn det det gjør seg til», og våre valg skaper et bilde av mennesket slik vi mener det bør være.

Kapitalismens forsvar: markedet som verktøy

Mot dette står argumentet om at kapitalismen ikke er problemet, men kan være en del av løsningen. Iver Staurset representerer dette synet med teksten «Klimaet trenger kapitalisme». Argumentet er pragmatisk: verden når ikke klimamålene uten løsninger som vinner i markedet uavhengig av politiske vedtak. Vi trenger transportteknologi som utkonkurrerer fossile alternativer globalt, ikke bare i Norge. Bare markedet kan skalere slike løsninger raskt nok.

Staurset advarer også mot den radikale klimaretorikken. En for ekstrem og fremmedgjørende tilnærming kan skape motreaksjoner i stedet for bred oppslutning. Poenget hans er at vellykket klimapolitikk ikke trenger å snu hverdagen på hodet – det handler først og fremst om å erstatte fossil energi med andre kilder. John Maynard Keynes formulerte allerede i 1926 det som kanskje er kjernen: «Menneskehetens politiske problem er å kombinere tre ting: økonomisk effektivitet, sosial rettferdighet og personlig frihet.»

Historisk har markedsøkonomier vist seg mer innovative og tilpasningsdyktige enn planøkonomier. Prisen på solenergi har falt med over 99 % siden 1970-tallet, elbiler utkonkurrerer fossile biler i stadig flere markeder, og investeringer i grønn teknologi har eksplodert. Alt dette er drevet av markedsmekanismer innenfor et kapitalistisk rammeverk.

En nyansert vurdering

Jeg mener at påstanden er delvis riktig, men for unyansert. Uregulert kapitalisme med ensidig fokus på vekst og profitt er utvilsomt en trussel mot bærekraft – historien har vist dette gjentatte ganger, fra industrialismens forurensning til dagens klimakrise. Saito og Hessen har rett i at veksttvanget i seg selv er problematisk.

Men alternativet til kapitalisme er ikke nødvendigvis bedre. Sovjetunionens planøkonomi produserte noen av historiens verste miljøkatastrofer (Aralsjøen, Tsjernobyl). Det som trengs er kanskje det Staurset og Keynes peker mot: en regulert markedsøkonomi der politiske rammer styrer markedet i bærekraftig retning. Karbonprising, forbud mot skadelige utslipp, subsidier til grønn teknologi – dette er eksempler på hvordan kapitalismens dynamikk kan rettes mot bærekraft.

Samtidig må vi ta innover oss Næss' innsikt om at det kreves et dypere verdiskifte. Teknologiske løsninger alene er utilstrekkelige dersom vi fortsetter å definere fremgang som materiell vekst. Kanskje svaret ligger i det Hessen antyder: å gjenoppdage en mer sirkulær forståelse av tilværelsen, der livskvalitet defineres bredere enn gjennom forbruk.

Bertrand Russell minnet oss om at mennesket kanskje ikke er så rasjonelt som vi liker å tro. Men Darwin viste oss at vi er et produkt av naturen selv – og Næss at vi har den intellektuelle kapasiteten til å velge annerledes. Spørsmålet er ikke om kapitalismen kan bestå, men om vi er villige til å omdefinere hva vi mener med vekst og fremgang. Som Sartre ville sagt: vi er dømt til frihet – og dermed til ansvar.