Kjønn og likhet – fra naturlig hierarki til mangfold

Hva gjør et menneske til mann eller kvinne? Er kjønnsroller gitt av naturen, eller er de skapt av samfunnet? Disse spørsmålene har stått sentralt i vestlig idéhistorie i over to tusen år, og svarene har hatt avgjørende betydning for forholdet mellom kjønnene. I denne teksten vil jeg gjøre rede for prosesser som har endret synet på kjønn i moderne tid, vurdere hvordan ulik tenkning har fremmet eller hemmet likhet, og drøfte om kampen for likestilling mellom menn og kvinner fortsatt er relevant i lys av det vi i dag vet om kjønnsmangfold.

Fra naturgitt hierarki til opplysning

I over to tusen år dominerte et syn der forskjellen mellom mann og kvinne ble forstått som naturgitt og hierarkisk. Aristoteles formulerte dette tydelig i Politikken: «Det mannlige kjønn er av naturen mer skapt for lederskap enn det kvinnelige» (vedlegg 10). Denne naturalistiske begrunnelsen ble videreført i kristen filosofi av Thomas Aquinas, som kalte kvinnen en «mislykket mann». Tanken om at menn og kvinner har uforanderlige naturer – det vi kaller et essensialistisk kjønnssyn – la grunnlaget for kvinners underordning i familie, rett og samfunnsliv.

Det er likevel verdt å merke seg at allerede Platon hadde en annen tilnærming. I Staten argumenterer han for at forskjellen mellom mann og kvinne bare handler om at «kvinnen føder, men mannen avler barn» – det beviser ikke at kvinner har andre anlegg for å utøve virksomhet i staten (vedlegg 9). Denne tanken var radikal i sin tid, men fikk begrenset gjennomslag. Aristoteles' syn ble det dominerende i vestlig tradisjon.

En viktig prosess som utfordret det tradisjonelle kjønnssynet, var opplysningstiden og den tilhørende sekulariseringen. Da kirkens makt over samfunnslivet ble svekket, mistet også de religiøse begrunnelsene for kvinnens underordning autoritet. Fornuften og det kritiske blikket ble rettet mot alle autoriteter, også de som angikk kjønn. Ludvig Holberg gir i 1722 et treffende bilde av dette når han lar Zille Hans Dotter spørre hvorfor menn «gir oss en nål i hånden, men nekter oss papir og penn / til utvikling av ånden» (vedlegg 3). Holbergs svar er at menn frykter at pennen skal bli «et sverd» i kvinnens hender – det dreier seg altså om makt, ikke om natur.

Demokratisering, kvinnebevegelse og nye strukturer

Den kanskje viktigste prosessen i moderne tid er demokratiseringen. Overgangen fra eneveldig monarki til demokrati innebar prinsipielt at alle borgere er like for loven. Men «alle» inkluderte lenge bare menn. Kampen for kvinnelig stemmerett ble den første store likestillingssaken. I Norge fikk kvinner stemmerett i 1913, etter en langvarig politisk kamp. Stemmeretten var en forutsetning for videre likestilling – den ga kvinner en stemme i det politiske systemet og mulighet til å påvirke lovgivningen.

Parallelt med demokratiseringen endret industrialiseringen og urbaniseringen samfunnsstrukturene. Da kvinner i økende grad trådte inn i lønnsarbeid, ble de mindre avhengige av ektemenn og fedre. Camilla Collett beskriver i Amtmannens døtre fra 1854 en virkelighet der «vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige» (vedlegg 2). Kvinnene giftet seg «med overlegg, frivillig, og dog ville de ikke under noen omstendighet selv ha valgt» sine menn. Colletts kritikk av arrangerte ekteskap og kvinnens manglende selvbestemmelse var et tidlig uttrykk for liberalismens individualisme brukt til å kreve frihet også for kvinner.

Utdanningsrevolusjonen var en annen avgjørende prosess. Kvinner fikk gradvis tilgang til utdanning – i Norge fikk kvinner rett til å ta artium i 1882 og tilgang til universiteter kort tid etter. I dag er kvinner i flertall i høyere utdanning. Likevel viser forskning at arbeidsmarkedet fortsatt er svært kjønnsdelt: bare 15 prosent arbeider i yrker med kjønnsbalanse (vedlegg 7). Dette peker mot at formell likhet ikke automatisk gir reell likhet.

Tenkning som har fremmet og hemmet likhet

Den filosofen som mer enn noen annen har formet moderne tenkning om kjønn, er Simone de Beauvoir. I Det annet kjønn (1949) formulerer hun det berømte prinsippet: «Man fødes ikke som kvinne, man blir det.» Med dette skillet mellom biologisk og sosialt kjønn utfordret de Beauvoir den essensialistiske tradisjonen fra Aristoteles og Aquinas. Kvinner er ikke underlegne av natur – de blir gjort til «den Andre» av en kultur der mannen «representerer på samme tid det positive og det nøytrale» (vedlegg 6).

de Beauvoir peker på noe vesentlig om maktstrukturer: «Det er de færreste menn som eksplisitt inntar en slik holdning» – de fleste hevder likestilling i prinsippet, men «så snart han ryker uklar med henne, blir stillingen snudd om» (de Beauvoir, Det annet kjønn, 1949, vedlegg 6). Den faktiske ulikheten lever videre under overflaten av formell likhet. Dette er en innsikt som har vist seg slitesterk og som fortsatt er relevant.

Mot de Beauvoirs konstruktivisme står ulike former for essensialisme som har hemmet likhet mellom kjønnene. Forestillingen om at kvinner er «naturlig» egnet for omsorg og menn for ledelse, har gjennom århundrene begrenset både kvinner og menn. NOU 2019:19 (vedlegg 5) beskriver kjønnsstereotypier som «forutinntatte ideer som vilkårlig tildeler menn og kvinner karakteristika og roller bestemt av og begrenset til deres kjønn». Utredningen viser at kjønnsstereotypier opererer på tre nivåer: individ, kultur og struktur – og at de virker «hemmende og vanskelige å leve opp til» for begge kjønn.

At kjønnskoding er kulturelt skapt, illustreres godt av fargehistorien. Som Siri Eritsland viser (vedlegg 8), gikk alle babyer i hvite kjoler på 1800-tallet – den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt ble fotografert som treåring i blondekjole. Rosa som «jentefarge» ble først etablert utover 1900-tallet, og skillelinjene har svinget med moten og tidenes idealer. Det vi oppfatter som «naturlige» kjønnsforskjeller, viser seg ved nærmere ettersyn å ha en historie.

Er kampen for likestilling mellom kjønn fortsatt relevant?

Påstanden som skal drøftes, hevder at «i dag vet vi at det finnes et kjønnsmangfold, og derfor er kampen for likestilling mellom menn og kvinner ikke lenger relevant.» Denne påstanden inneholder to ledd: en premiss (det finnes et kjønnsmangfold) og en konklusjon (derfor er kampen mellom menn og kvinner utdatert). La meg vurdere begge.

At det finnes et kjønnsmangfold, er godt begrunnet. NOU 2019:19 (vedlegg 5) definerer kjønnsmangfold som «et perspektiv som står i kontrast til tokjønnsmodellen» som anerkjenner «at det finnes mange måter å være kvinne/mann, gutt/jente på» og «at det finnes flere kjønnsidentiteter enn kvinne og mann». Filosofen Sally Haslanger (vedlegg 11) argumenterer for at feminismen bør handle om alle som undertrykkes på grunnlag av kjønn, ikke bare kvinner i tradisjonell forstand. Hun inkluderer transpersoner og «andre mennesker som nekter å bli kjønnet som kvinner eller menn».

At vi har fått en bredere forståelse av kjønn, er altså en viktig utvikling. Men følger det at kampen for likestilling mellom menn og kvinner er blitt irrelevant? Jeg mener nei, og det av flere grunner.

For det første viser forskningen at strukturell ulikhet mellom menn og kvinner fortsatt er en realitet. Hallvar Kvale (vedlegg 7) dokumenterer at bare 15 prosent av arbeidstakere jobber i yrker med kjønnsbalanse. Yrkesfagutdanningen er sterkt kjønnsdelt, og kvinner taper karrieremessig når de får barn. Arina Aamir (vedlegg 4) peker på at «det er barn og fødsler som ofte setter en stopper for karrieren til mange kvinner», selv om kvinner er «langt mer kvalifiserte for toppstillingene enn mennene». Haslanger (vedlegg 11) understreker at «kvinner som blir gravide og reproduserer seg, bærer en større byrde for arten enn menn» og at «samfunnet bør kompensere oss».

For det andre er det en logisk feilslutning å hevde at anerkjennelse av mangfold gjør den tradisjonelle likestillingskampen overflødig. Man kan arbeide for likestilling mellom kjønnene og samtidig anerkjenne at kjønn er mer mangfoldig enn en binær modell. Disse perspektivene er komplementære, ikke konkurrerende. Kvinner som gruppe møter fortsatt spesifikke utfordringer – lønnsforskjeller, glass-tak, ulik fordeling av omsorgsansvar – som ikke forsvinner fordi vi anerkjenner at noen mennesker faller utenfor tokjønnsmodellen.

For det tredje kan man argumentere for at kjønnsmangfold-perspektivet faktisk styrker likestillingskampen. Når vi forstår at kjønnsroller er sosialt konstruert – slik de Beauvoir formulerte det, og slik fargehistorien fra vedlegg 8 illustrerer – blir det tydeligere at ulikhet ikke er naturgitt, men noe vi kan endre. Å løse opp rigide kjønnskategorier utfordrer de stereotypiene som NOU 2019:19 beskriver som hemmende for både gutter og jenter.

Samtidig kan man innvende at et for sterkt fokus på den tradisjonelle mann/kvinne-dikotomien risikerer å usynliggjøre andre former for kjønnsbasert diskriminering. Karpe synger om «hvite menn som pusher 50» (vedlegg 1) og problematiserer dermed maktstrukturer som handler om mer enn kjønn alene – også etnisitet og alder spiller inn. Interseksjonelle perspektiver viser at kjønnskampen ikke kan isoleres fra andre former for ulikhet.

Min konklusjon er at påstanden bygger på en falsk motsetning. Kampen for likestilling mellom menn og kvinner er ikke irrelevant – den er ufullført. Men den bør utvides og berikes av innsikten om kjønnsmangfold, slik at den omfatter alle som opplever diskriminering og begrensning på grunn av sitt kjønn eller kjønnsuttrykk. Haslanger formulerer det treffende: «Overalt hvor det finnes folk som blir undertrykt på grunnlag av sitt antatte kjønn, er det rom for feminisme» (vedlegg 11). Veien mot likhet handler ikke om å velge mellom likestilling og mangfold, men om å se dem som to sider av samme sak.