Historiens makt – mellom glemsel og frigjøring

«Historien har tenkt å behandle meg godt, for jeg har tenkt å skrive den.» Sitatet som tillegges Winston Churchill fanger kjernen i et grunnleggende spørsmål: Hvem skriver historien, og hva betyr det for dem som ikke blir skrevet inn i den? I denne teksten vil jeg utforske hvordan nye historieframstillinger har gitt ny innsikt, drøfte hvordan historieskriving kan virke både frigjørende og undertrykkende, og ta stilling til om vi bør glemme fortiden for å gå videre.

Nye stemmer, ny innsikt

Historieskriving har tradisjonelt vært dominert av det Iselin Theien kaller fortellingen om «konger og slag». Som den britiske historikeren Richard J. Evans konstaterte, ble historie lenge forstått som «fortidens politikk» – en fortelling om mektige menn og deres beslutninger. To eksempler viser hvordan nye framstillinger har utfordret dette bildet og gitt ny historisk innsikt.

Det første eksempelet er sosialhistorien og kvinnehistorien. Da E.P. Thompson i 1963 erklærte at vanlige menneskers historie måtte «reddes fra ettertidens enorme nedlatenhet», representerte det et paradigmeskifte. Thompsons arbeid banet vei for at nye grupper – arbeidere, kvinner, minoriteter – ble synlige som historiske aktører. I Norge fulgte pioneren Ida Blom opp med forskning på fødselshistorie, og viste at det Simone de Beauvoir avfeide som «ren gjentakelse» – det å føde, oppdra barn og opprettholde hverdagslivet – i høyeste grad er historisk. Bertolt Brecht formulerte den samme innsikten poetisk i sitt kjente dikt om Theben, der han spør hvem som egentlig bygde byens sju porter – og påpeker at det bare er kongene som er navngitt i historiebøkene, ikke de som faktisk slepte steinene. Denne nye historieskrivingens innsikt er at de anonyme massene – arbeiderne, kvinnene, de koloniserte – alltid har vært historiens egentlige drivkrefter.

Det andre eksempelet er den norske Sannhets- og forsoningskommisjonens gransking av fornorskingspolitikken. Da kommisjonen leverte sin rapport til Stortinget i 2023, ble store deler av den norske befolkningen for første gang konfrontert med omfanget av uretten som var begått mot samer, kvener og skogfinner. Kommisjonen konstaterer at det blant den norske majoritetsbefolkningen rådet en «alminnelig mangel på kunnskap om urett som er begått». Den nye kunnskapen disse granskningene har frembrakt – om internering av barn, om forbud mot samisk språk, om systematisk kulturell undertrykkelse – har fundamentalt endret forståelsen av norsk moderniseringshistorie.

Historieframstillinger som undertrykkelse og frigjøring

Lill Tove Fredriksens personlige beretning fra Sannhets- og forsoningskommisjonen illustrerer med smertelig klarhet hvordan historieframstillinger kan virke undertrykkende. Fredriksen forteller om hvordan hennes mor, som ikke kunne norsk, ble sendt på internat langt hjemmefra og fikk beskjed om at hun verken kunne bruke sitt eget språk eller snakke det med venner. Det som gjør Fredriksens vitnesbyrd så kraftfullt, er ikke bare beskrivelsen av uretten, men hennes kritikk av hvordan historikere har framstilt internattiden – at de glatter over fortellingene fra internatene og slår fast at mange hadde det bra (jf. Fredriksen, Dokument 19 (2022–2023), vedlegget). Her avslører hun en historieframstilling som bagatelliserer og usynliggjør overgrep – en form for strukturell undertrykkelse gjennom fortelling.

Fredriksens poeng om at det var hennes generasjon som «mistet språket», viser at fornorskingspolitikkens konsekvenser strekker seg langt utover den opprinnelige uretten. Når historien om denne politikken dessuten fortelles på majoritetens premisser – som et «sosialt prosjekt» der «barna fikk mat og tak over hodet» – forsterkes undertrykkelsen. Marx og Engels formulerte det prinsipielt allerede i 1848: «De herskende ideer i ei tidsepoke har alltid vært den herskende klassens ideer.» Overført til fornorskingshistorien betyr dette at majoritetens historiefortelling har tjent til å legitimere den politikken som tok språk og kultur fra samene.

Et enda mer ekstremt eksempel på undertrykkende historiebruk er nazi-Tysklands historieundervisning. Bernhard Rusts retningslinjer fra 1939 er skremmende tydelige: Historieundervisningen skal «fylle barna med ærefrykt for vår store fortid» og framheve «de rasemessige grunnkreftene i det tyske folk». Her brukes historien ikke bare til å legitimere makt, men til å forme barn til lydige redskaper for et totalitært regime.

Men historieframstillinger kan også virke frigjørende. Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika, ledet av Desmond Tutu, viser dette. Ved å konfrontere fortidens grusomheter – slaveri, apartheid, systematisk vold – skapte kommisjonen et rom for anerkjennelse og forsoning. Tutu argumenterer for at man må legge fortiden bak seg, men uten å glemme den – slik at den ikke blir et hinder for framtiden. Innsikten er at sannhet er en forutsetning for forsoning – man kan ikke gå videre uten først å ha sett fortidens overgrep i øynene.

Også på individnivå kan historie virke frigjørende. Tara Westover, som Theien beskriver, fant gjennom historiefaget verktøy til å forstå sin egen undertrykkelse. Da hun erkjente at historien kan fortelles fra flere perspektiver, og at også anerkjente historikere – og hennes egen far – kan ta feil, fikk hun kraft til å bryte fri. For Westover lignet historiefagets metode på psykoanalysens: begge handler om å grave fram, ikke å begrave.

Bør vi glemme fortiden for å gå videre?

Påstanden «Glem fortiden, gå videre! Bare slik kan vi skape et bedre liv for alle!» har en overfladisk appell, men er grunnleggende problematisk. Friedrich Nietzsche hadde rett i at «til all handling hører det å glemme» – total oppslukthet i fortiden kan lamme. Men forskjellen mellom å glemme og å gå videre er avgjørende.

Sannhets- og forsoningskommisjonen – både den norske og den sør-afrikanske – bygger på premisset om at kunnskap om fortiden er en forutsetning for forsoning. Den norske kommisjonen konstaterer at det «vanligvis vil være lettere å oppnå forsoning mellom individer og grupper dersom disse har samme oppfatning av hva som faktisk har skjedd historisk». Uten slik felles kunnskap risikerer man det kommisjonen kaller «mytedannelse og spekulasjon». Å glemme fornorskingspolitikken ville i praksis bety å fastholde majoritetens historiefortelling – den som Fredriksen kritiserer for å «stryke over» internattiden.

George Santayana advarte: «De som ikke husker historien, er dømt til å gjenta den.» Nazi-Tysklands historiebruk viser hva som kan skje når en ideologi tar kontroll over historiefortellingen. Minnekulturen etter andre verdenskrig – med minnesteder, utdanningsprogrammer og vitnesbyrd fra overlevende – er et forsøk på å sikre at slik kunnskap ikke går tapt. Å glemme ville her bokstavelig talt være farlig.

Likevel er det ikke slik at erindring alene løser noe. Den norske kommisjonen erkjenner at «historiske granskninger ikke nødvendigvis fører til en felles forståelse av historien». Fortidsfortellingene inngår i det kommisjonen kaller «en kamp for politisk legitimitet og juridiske rettigheter der historien blir brukt, og av og til misbrukt». Sannhet fører altså ikke automatisk til forsoning.

Simone Weil formulerte det kanskje best: «Dersom man ikke kjenner fortiden, forstår man ikke nåtiden og egner seg ikke til å forme framtiden.» Jeg mener at påstanden om å glemme fortiden er farlig fordi den i praksis tjener den sterkestes interesser. Det er alltid de som har makten som tjener på at historien glemmes – det er majoriteten som slipper ubehaget, mens minoriteten mister sin fortelling. Veien til et bedre samfunn går ikke gjennom glemsel, men gjennom modig erindring – noe i tråd med Tutus visjon: å se fortidens grusomheter i øynene, be om tilgivelse, og deretter gå inn i en framtid der menneskeverd ikke avhenger av biologiske kategorier, men anerkjennes som ukrenkelig hos hver enkelt person.