Drømmen om det perfekte menneske – fra opplysning til transhumanisme

Siden opplysningstiden har mennesket drømt om å forbedre seg selv. Fra Kants oppfordring om å «gjøre bruk av din egen forstand» til Max Mores transhumanistiske manifest om å «endre menneskehetens konstitusjon», strekker det seg en linje av ambisiøse prosjekter som alle deler en moderne tro på at mennesket kan – og bør – bli bedre enn det er. Men historien viser at veien fra utopi til dystopi kan være farlig kort. I denne teksten vil jeg undersøke tre slike forbedringsprosjekter, drøfte deres konsekvenser, og spørre om det ufullstendige livet kanskje er friere og mer meningsfullt enn det perfekte.

Tre drømmer om det nye menneske

Det første og kanskje mest innflytelsesrike forbedringsprosjektet er opplysningsprosjektet selv. Immanuel Kant definerte opplysning som «menneskets uttreden av dets selvforskyldte umyndighet» – en frigjøring gjennom fornuft og kritisk tenkning. Sapere aude! – ha mot til å tenke selv! Dette var et revolusjonerende brudd med middelalderens lydighetskultur. Kants ideal var ikke å endre menneskets biologi, men dets bevissthet: gjennom utdanning, vitenskap og rasjonell debatt skulle mennesket realisere sitt fulle potensial. I norsk kontekst videreførte fellesprogrammet fra 1945 denne ambisjonen: skolen skulle «utdanne borgere i et fritt, demokratisk samfunn», fremme «karakterdannelse, ansvarsfølelse» og «respekt for menneskeverd». Her ser vi opplysningsidealet omsatt i praktisk politikk – en demokratisk versjon av menneskeforbedringsprosjektet.

Det andre eksempelet er den kommunistiske visjonen om det «nye menneske». Lev Trotskij formulerte i 1924 en svimlende ambisjon: «Menneskene vil bli umåtelig sterkere, klokere og mer forfinede. Gjennomsnittsmennesket vil nå høydene til en Aristoteles, en Goethe, en Marx.» I Trotskijs visjon var ikke bare bevisstheten, men selve menneskets fysiologi gjenstand for forbedring. Mennesket skulle «beherske sin egen organisme» og ta kontroll over «pust, blodsirkulasjon, fordøyelse og forplantning». Walter Ulbrichts «ti bud for det nye sosialistiske mennesket» fra 1958 viser hvordan denne visjonen ble institusjonalisert i DDR: innbyggerne skulle formes etter et fastlagt mønster. Dette er moderne tenkning fordi det bygger på troen på at historien har en retning, at samfunnet kan planlegges vitenskapelig, og at mennesket er uendelig formbart – ideer som stammer direkte fra opplysningstiden og dens tro på fremskritt.

Det tredje eksempelet er transhumanismen, slik Max More formulerer den i «Et brev til moder jord». More takker naturen for millioner av års evolusjon, men erklærer at «barndommen vår er over nå». Han foreslår syv «konstitusjonelle endringer»: avskaffe aldring og død, styrke sansene, forbedre intelligens, kontrollere genene, manipulere følelser, og til slutt integrere teknologi i menneskekroppen. Transhumanismen er ektefødt av moderniteten: den tar opplysningens tro på fornuft og fremskritt til sin logiske ytterlighet. Mens Kant ville frigjøre sinnet og Trotskij ville frigjøre samfunnet, vil More frigjøre mennesket fra biologien selv.

Mellom utopi og dystopi

Disse prosjektenes konsekvenser spenner fra det vidunderlige til det forferdelige. Opplysningsprosjektet ga oss demokrati, menneskerettigheter, moderne medisin og universell utdanning. Den norske velferdsstaten – med gratis skole, helsevesen og sosiale rettigheter – er et av opplysningens mest vellykkede resultater. Millioner av mennesker har fått muligheten til å realisere sitt potensial uavhengig av bakgrunn.

Men Nikolai Berdjajev advarte allerede i 1924: «Det synes som om utopiene er langt lettere å virkeliggjøre enn en noen gang trodde de var. I virkeligheten står vi overfor et problem som er langt mer engstende: Hvordan skal vi unngå at de virkeliggjøres for godt?» Kommunismens forbedringsprosjekt endte i Gulag, tvangsarbeid og millioner av døde. Nazismens parallelle prosjekt om det «overlegne menneske» endte i Auschwitz. Hannah Arendt analyserte dette mønsteret i Totalitarismens opprinnelse (1951): kjernen i den totalitære ideologien er forsøket på å avskaffe mennesket slik vi kjenner det, og erstatte det med fullstendig forutsigbare vesener uten egen vilje. Ironien er slående: i forsøket på å perfeksjonere mennesket, eliminerer totalitarismen det som er mest menneskelig – uforutsigbarheten, individualiteten, friheten.

Transhumanismens konsekvenser er ennå ikke realisert, men reiser alvorlige spørsmål. Hvem får tilgang til livsforlengende teknologi? Vil det skape et samfunn med «postmennesker» og «vanlige mennesker»? More lover at endringene skal gjøres «varsomt, klokt og med det ypperste for øye», men Arendt ville advare mot å redusere politikk til ren målrasjonalitet: når midlet helliger målet, er det i praksis råskapen som tar over (jf. Arendt, Mellom fortid og fremtid). Lenins utsagn – «man må knuse egg for å lage omelett» – har vært gjentatt av alle som har ofret mennesker for et fremtidig paradis.

Er det ufullstendige livet bedre?

Påstanden «Det usikre og ufullstendige livet er friere og mer meningsfullt enn det trygge og perfekte» fanger en innsikt som flere av forberedelsesmaterialets tenkere deler. Blaise Pascal skrev at «menneskets storhet er stor ved at det erkjenner sin elendighet. Et tre kjenner seg ikke elendig.» Det er paradoksalt: det er nettopp vår ufullkommenhet – vår bevissthet om sykdom, død og begrensning – som gjør oss menneskelige. Et tre som aldri dør er ikke fritt; det bare fortsetter å eksistere.

Per Fugelli tok dette videre med sin hyllest til det vanlige mennesket og sin kritikk av prestasjonskulturen. For Fugelli var idealmennesket ikke Trotskijs overmenneske eller Mores postmenneske, men det alminnelige, feilbare og søkende mennesket – noe han beskrev som et upublisert eventyr verdt å løfte fram. Prestasjonskulturens jakt på det raskeste, høyeste og sterkeste skaper, ifølge ham, et skarpt skille mellom enerne og resten. Fugelli så i dette ekko av noe farlig – en gradvis tilbakekomst av distinksjonen mellom overmennesker og undermennesker.

Hannah Arendt ville tilføyd at frihet nettopp forutsetter det usikre og uforutsigbare. I hennes filosofi er menneskets evne til å «introdusere noe nytt og uventet i verden» – det hun kaller natalitet – selve kjernen i det menneskelige. Et perfekt, forutsigbart menneske ville paradoksalt nok miste denne friheten. Heideggers tanke om at «uten døden, ingen forståelse av livet» peker i samme retning: det er bevisstheten om vår endelighet som gir livet mening og urgency.

Likevel er påstanden for enkel om den tas absolutt. Kant hadde rett i at vi bør strebe etter å bruke vår fornuft. Det er ingen frihet i sykdom, fattigdom eller uvitenhet. Velferdsstaten – som ga trygghet uten å eliminere friheten – viser at forbedring og frihet kan forenes. John Stuart Mill ville minne oss om at «det er bedre å være en utilfredsstilt Sokrates enn en tilfredsstilt tåpe»: det er den bevisste, spørrende ufullkommenheten som har verdi, ikke ufullkommenhet i seg selv.

Jeg mener at påstanden har en viktig kjerne: det er i vår ufullkommenhet og sårbarhet at de mest menneskelige erfaringene har sitt utspring – kjærlighet, empati, kreativitet, mot. Max More vil fjerne døden, men dermed forsvinner kanskje også den eksistensielle alvoret som gir livet dybde. Trotskij ville eliminere usikkerhet, men dermed forsvinner også spontaniteten og friheten. Som Pascal skrev: «La oss ikke søke sikkerhet og urokkelighet. Vår fornuft blir alltid skuffet over den synlige verdens ustadighet.» Det er kanskje nettopp i denne ustadigheten – i spenningen mellom hva vi er og hva vi drømmer om å bli – at det genuint menneskelige finnes.

Benjamin Franklin advarte: «Den som er villig til å ofre sin frihet for en stund i trygghet, fortjener verken frihet eller trygghet.» Historien gir ham rett. Fra Trotskijs kommunisme til Mores transhumanisme går det en linje av forbedringsprosjekter som lover paradis, men risikerer å ofre det mest verdifulle: menneskets frihet til å være ufullkomment, uforutsigbart – og menneskelig.