Å lengte etter å bli noe man aldri kan bli

Diktet fra Brynjulf Jung Tjønns samling Kvit, norsk mann (2022) handler om en gutt som er adoptert til Norge, og som strever med å finne sin plass i et samfunn der utseendet hans skiller seg ut fra majoriteten. Diktet er kort og enkelt i formen, men det rommer sterke følelser om identitet, tilhørighet og det å være annerledes. I denne tolkningen ser jeg på hva diktet sier, noen sentrale virkemidler, og hvordan jeg-et opplever det å være annerledes.

I åpningen møter vi et barn som blir spurt hva det vil bli når det blir stort. Svaret er overraskende konkret: «eg vil bli / ein kvit, norsk mann» (Tjønn, Kvit, norsk mann). Det er ikke et yrke jeg-et drømmer om, men en hudfarge og et utseende. Allerede her settes diktets viktigste tema: å lengte etter å bli noe man aldri kan bli. Senere i samlingen ber jeg-et om å slippe stadige påminnelser om dette, slik som i linjen «Slutt å minne meg på det eg ikkje blei» (samme samling). Diktet viser dermed et jeg som er bevisst at det aldri vil passe inn i den ytre rammen samfunnet har, samtidig som omverdenen stadig minner ham om det.

Et av de tydeligste virkemidlene i diktet er gjentakelse. Tittelfrasen «kvit, norsk mann» kommer igjen flere ganger og bygger seg opp som et nesten besværgende refreng. Gjentakelsen gjør at vi som lesere kjenner trykket jeg-et lever under: ordene følger ham hele tida, både utenfra og innenfra. Et annet sentralt virkemiddel er kontrast. Diktet stiller den uoppnåelige drømmen om å være «kvit, norsk mann» opp mot virkeligheten – kroppen, utseendet og bakgrunnen jeg-et faktisk har. Kontrasten gjør smerten tydelig: jo mer omgivelsene snakker om hva en «ekte» norsk mann er, desto sterkere blir følelsen av å falle utenfor.

Tjønn bruker også et enkelt og kvardagsleg språk. Det er ingen kompliserte metaforer eller vanskelige ord. Setningene er korte, og diktet er skrevet på nynorsk med små bokstaver. Dette gir teksten en barnlig og direkte stemme, som om jeg-et snakker rett til oss. Virkningen er sterk, fordi det enkle språket gjør temaet desto mer alvorlig – det er ikke noe pyntelig å gjemme seg bak. I tillegg er det en direkte henvendelse til den som leser eller hører på, særlig i imperativsetningen «Slutt å minne meg…» (Tjønn). Vi blir gjort til medskyldige: hvem er det egentlig som stadig minner ham?

Jeg-ets opplevelse av å være annerledes preges av en blanding av sorg, slitenhet og stille protest. Sorgen ligger i lengselen etter en identitet han aldri kan få – det han «ikkje blei» (samme samling). Slitenheten kommer av at han hele tida må forholde seg til blikk og spørsmål utenfra. Samtidig er det en protest i selve diktet: ved å skrive om opplevelsen, og ved å si fra med «slutt», krever han at andre slutter å redusere ham til hudfargen sin. Diktet blir slik et forsvar for retten til å være den han faktisk er, ikke det andre tror han burde være.

Etter min mening setter diktet ord på noe som mange med minoritetsbakgrunn kan kjenne seg igjen i, men også noe alle ungdommer kan forstå: opplevelsen av å bli målt opp mot et ideal man aldri vil passe inn i. Tjønn viser at identitet ikke handler om å bli noe annet, men om å bli sett som den man er.