Laplace-transformen gjør lineære ODE-er med konstante koeffisienter om til algebraiske ligninger i s-domenet, der begynnelsesbetingelsene bygges inn automatisk via derivasjonsreglene. Metoden er spesielt kraftig for IVP-er med diskontinuerlige pådrag (Heaviside) og impulser (Dirac), og leder naturlig til begrepene impulssvar, overføringsfunksjon, konvolusjon, resonans og demping.
Hvorfor Laplace for IVP-er?
En Laplace-transform tar en funksjon f(t) (definert for t≥0) over til F(s)=∫0∞e−stf(t)dt. Det avgjørende for differensiallikninger er at derivasjon i t-domenet blir multiplikasjon med s i s-domenet, samtidig som begynnelsesverdiene dukker opp som ekstraledd. Dermed forvandles en ODE til en ren algebraisk ligning i Y(s), som vi løser og deretter inverterer.
Derivasjonsreglene (motoren bak metoden):
L{f′}=sF(s)−f(0)
L{f′′}=s2F(s)−sf(0)−f′(0)
Begynnelsesbetingelsene y(0) og y′(0) settes inn direkte — ingen behov for å bestemme integrasjonskonstanter etterpå.
Standardtabellen
L{1}=s1L{tn}=sn+1n!L{eat}=s−a1
L{cosωt}=s2+ω2sL{sinωt}=s2+ω2ω
L{coshat}=s2−a2sL{sinhat}=s2−a2a
Den generelle oppskriften
1) Transformér hele ligningen og sett inn begynnelsesbetingelsene. 2) Løs algebraisk for Y(s). 3) Forenkle med delbrøker, fullfør kvadrat, eller skiftteoremer. 4) Ta invers Laplace ledd for ledd.
Eksempel 1: Andreordens IVP med distinkte røtter. Løs y′′+3y′+2y=0, y(0)=1, y′(0)=0.
Transformér:
(s2Y−s⋅1−0)+3(sY−1)+2Y=0Samle:
(s2+3s+2)Y=s+3Løs:
Y=(s+1)(s+2)s+3Delbrøker (dekkemetoden):
A=−1+2−1+3=2,B=−2+1−2+3=−1Y=s+12−s+21 Invers:
y(t)=2e−t−e−2tSkiftteoremene
To forskyvningsteoremer er helt sentrale. s-skift håndterer eksponentielle faktorer, mens t-skift håndterer tidsforsinkelse og diskontinuerlige pådrag.
s-skift (1. forskyvning): L{eatf(t)}=F(s−a)
t-skift (2. forskyvning): L{u(t−a)f(t−a)}=e−asF(s)
der u(t−a) er Heaviside-funksjonen, som er 0 for t<a og 1 for t≥a, med L{u(t−a)}=se−as.
Heaviside og diskontinuerlige pådrag
Et pådrag som slås av og på modelleres med Heaviside-ledd. En firkantpuls som er 1 mellom t=1 og t=3 skrives u(t−1)−u(t−3), med transform se−s−e−3s. Når man tar invers Laplace av et uttrykk med faktor e−as, gir t-skift automatisk en u(t−a) ganget med den forskjøvne funksjonen.
Eksempel 2: IVP med Heaviside-pådrag. Løs y′+2y=u(t−1), y(0)=0.
Transformér:
sY+2Y=se−sLøs:
Y=s(s+2)e−sDelbrøker uten eksponential:
s(s+2)1=21(s1−s+21)Invers av brøkdelen:
L−1{s(s+2)1}=21(1−e−2t)t-skift med
a=1:
y(t)=21(1−e−2(t−1))u(t−1)Dirac delta og impulssvar
Dirac-deltaet δ(t−a) modellerer en idealisert øyeblikkelig impuls, og oppfyller silsetningen ∫f(t)δ(t−a)dt=f(a). Transformen er L{δ(t−a)}=e−as. Løsningen av L[y]=δ(t) med null begynnelsesbetingelser kalles impulssvaret h(t); transformen er overføringsfunksjonen H(s)=1/p(s), der p(s) er det karakteristiske polynomet. Svaret på et vilkårlig pådrag fås ved konvolusjon: y=h∗f, siden L{f∗g}=F(s)G(s).
Eksempel 3: Impulspådrag. Løs y′′+y=δ(t−π), y(0)=0, y′(0)=0.
Transformér:
(s2+1)Y=e−πsLøs:
Y=s2+1e−πsGrunnfunksjon:
L−1{s2+11}=sintt-skift med
a=π:
y(t)=u(t−π)sin(t−π)Systemet hviler til
t=π, så settes det i svingning av impulsen.
Resonans og demping
For et udempet system y′′+ω02y=sin(ωt) oppstår resonans når ω=ω0. Da blir (s2+ω02)2 en dobbel faktor i nevneren, og inversen inneholder et sekulært ledd ∝tcosω0t som vokser ubegrenset. For et dempet system my′′+cy′+ky=0 styres oppførselen av diskriminanten c2−4mk: overdempet (>0, to reelle røtter, ingen svingning), kritisk dempet (=0, dobbel rot, raskest mulig retur uten svingning, løsning (A+Bt)ert), og underdempet (<0, dempet svingning).
Eksempel 4: Resonans. Løs y′′+4y=sin2t, y(0)=0, y′(0)=0.
L{sin2t}=s2+42, så
(s2+4)Y=s2+42 Løs:
Y=(s2+4)22 — dobbel faktor signaliserer resonans
Standardinvers:
L−1{(s2+4)22}=81sin2t−41tcos2tDet sekulære leddet
−41tcos2t gir voksende amplitude.