Jan Erik Vold bruker fleire verkemiddel i «Ta vare» for å underbyggje bodskapen om å setje pris på venskap og venlegheit. Det mest framtredande er gjentaking: «ta VARE» blir gjenteke fleire gonger, noko som gjer oppmodinga insisterande og nesten bønfallande. Gjentakinga blir forsterka av typografiske verkemiddel – «VARE» og «HEI HEI» er skrivne med store bokstavar, som om diktaren ropar for å fange merksemda vår. Eit anna viktig verkemiddel er kodeveksling: den engelske frasen «take it easy menneske but take it» bryt med det norske språket og gir diktet eit munnleg, uformelt preg som gjer bodskapen gjenkjenneleg for kvardagslesaren. I tillegg bruker Vold kontrast: ei alvorleg påminning om at «vi er alle borte – nå eller om litt» står mot eit lett tonefall, og det er nettopp denne kontrasten som understrekar at venlegheit er det viktigaste vi har – fordi livet er kort.

Lat oss snakke – og bli høyrde

I 2018 sette ei femten år gammal jente seg ned utanfor det svenske parlamentet med eit skilt: «Skolstrejk för klimatet.» Tre år seinare hadde Greta Thunberg inspirert millionar av unge verda over til å krevje handling frå leiarane i verda. Ingen bad henne om det. Mange meinte ho burde halde seg på skulen i staden. Men ho blei høyrd – og verda endra seg. Greta Thunbergs historie viser at ungdom ikkje berre kan, men bør bli høyrde i saker dei er opptekne av.

Det mest grunnleggjande argumentet er demokratisk. Noreg er eit demokrati, og i eit demokrati har alle rett til å bli høyrde. FNs barnekonvensjon, artikkel 12, slår fast at barn og unge har rett til å seie meininga si i saker som vedkjem dei, og at meininga skal tilleggjast vekt. Dette er ikkje ein vag intensjon – det er ei juridisk plikt. Likevel opplever mange unge at dei ikkje blir tekne på alvor. «Du er for ung til å forstå» er ei setning mange har høyrt, og ho er like nedlatande kvar gong.

Men lat oss sjå på det praktisk. Kven veit best korleis det er å vere ung i dag? Vaksne som gjekk på skule for tjue eller tretti år sidan, eller ungdomane som lever midt i det? Ungdom har unik innsikt i sin eigen kvardag – dei kjenner presset frå sosiale medium, dei opplever mobbing og utanforskap på nært hald, og dei lever med konsekvensane av politiske avgjerder om skule, helse og fritid. Denne erfaringa er verdifull, og ho kan ikkje erstattast av rapportar og statistikk.

I tillegg handlar mange av dei viktigaste spørsmåla i dag om framtida til ungdomen. Klimaendringar, kunstig intelligens, bustadprisar, studentøkonomi – dette er saker der konsekvensane vil ramme dagens unge hardast. Å ta avgjerder om desse temaa utan å lytte til ungdom, er som å planleggje ein fest utan å spørje gjestene kva dei vil ha.

Nokon innvender at ungdom er for umodne til å delta i samfunnsdebatten. Men modenheit og erfaring er ikkje det same som rett til å bli høyrd. Vi bed ikkje ungdom om å styre landet – vi bed om at stemmene deira blir ein del av samtalen. Og forsking viser at unge som blir involverte i avgjerdsprosessar, blir meir engasjerte og ansvarlege borgarar som vaksne. Med andre ord: å lytte til ungdom er ei investering i framtidas demokrati.

Jan Erik Vold skreiv «ta nå vare på hverandre». Å ta vare på kvarandre betyr òg å lytte – verkeleg lytte – til det unge menneske har å seie. For i eit samfunn der alle blir høyrde, byggjer vi dei bruene Tarjei Vesaas skriv om: bruer mellom generasjonar, mellom erfaringar og mellom menneske. Lat oss snakke – og lat oss bli høyrde.

Arianrhod Engebø har eit bevisst og positivt forhold til språka ho bruker. For henne handlar språk «veldig masse om identitet, om kven eg er» (Bakken, 2021). Ho er trespråkleg – ho snakkar walisisk med den walisiske familien sin, engelsk når faren er til stades, og norsk med kjernefamilien. I skriftleg samanheng er ho kompromisslaus: «Å skrive noko anna enn nynorsk er uaktuelt.» Ho bruker førdedialekt med bergensk skarre-r i radio, og irriterer seg over at folk med nynorsknære dialektar vel bokmål. Denne haldninga spring ut av eit sterkt medvit om språkbevaring – inspirert av kampen mor hennar fører for walisisk, eit språk berre 16 prosent snakkar dagleg.

Historia til Arianrhod speglar ein breiare debatt om språkleg variasjon i Noreg. Vi lever i eit land med to offisielle skriftspråk, hundrevis av dialektar og eit veksande tal innbyggjarar med andre morsmål. Denne variasjonen er ein rikdom, men han er òg under press. NRK klarte til dømes ikkje å nå målet om 25 prosent nynorsk, noko som viser at bokmålsdominansen er sterk sjølv i statskanalen. Arianrhod peikar frustrert på at kollegaer har omtala nynorsken hennar som om det var dialekt – ei vanleg mistyding som viser at mange ikkje skil mellom dialekt og målform.

Samtidig gir den språklege variasjonen oss moglegheiter. Dialektar skaper tilhøyrsel og identitet, akkurat som førdedialekten til Arianrhod gjer henne gjenkjenneleg og populær blant lyttarane. Fleirspråklegheit, som walisisk-engelsk-norsk hos Arianrhod, gir ei breiare forståing av verda og fleire verktøy for kommunikasjon. Og nynorsk, som Arianrhod forsvarer så lidenskapeleg, representerer ein del av norsk kulturarv som rikar det samla skriftspråket vårt.

Det viktigaste er kanskje grunnhaldninga til Arianrhod: at språkleg variasjon er noko vi aktivt må ta vare på. Ho oppmodar nynorskbrukarar til å halde fram og spreie nynorsken vidare. I eit samfunn som stadig blir meir globalisert og engelskpåverka, er denne haldninga meir aktuell enn nokon gong.