1. Fortolkende vs. forklarende tilnærming

To grunnleggende vitenskapsteoretiske posisjoner står mot hverandre. Den forklarende tilnærmingen har røtter i positivismen (Comte) og naturvitenskapen: målet er å finne årsak-virkning-sammenhenger og allmenne lovmessigheter, og forskeren forholder seg med avstand til det studerte. Den fortolkende (hermeneutiske) tilnærmingen bygger på at sosial handling er meningsbærende. Målet er å forstå (Weber: «Verstehen») den meningen aktørene selv legger i sine handlinger, sett i lys av konteksten.

Et sentralt poeng er kontekstsensitivitet: et fenomen kan ikke løsrives fra den sosiale og situasjonelle sammenhengen det inngår i. Den hermeneutiske sirkel beskriver hvordan forståelsen av en del avhenger av helheten og omvendt, i en stadig pendling der forforståelsen justeres.

Grunnregel: Forklarende tilnærming spør «hvorfor skjer dette?» (årsak). Fortolkende tilnærming spør «hva betyr dette for aktørene?» (mening). Kvalitativ forskning hører oftest hjemme i den fortolkende tradisjonen.

2. Kvalitativ vs. kvantitativ metode

Skillet handler om vektlegging, ikke et absolutt epistemologisk gap. Kvalitativ metode søker dybde, nærhet og fortolkning av få enheter med mye informasjon per enhet. Kvantitativ metode søker bredde, avstand og statistisk generalisering over mange enheter med lite informasjon per enhet.

Sentrale motsetningspar: dybde ↔ bredde · nærhet ↔ avstand · fortolkning ↔ måling · få enheter ↔ mange enheter · ord/tekst ↔ tall · strategisk utvalg ↔ tilfeldig utvalg · overførbarhet ↔ statistisk generalisering · teoretisk metning ↔ representativitet.

Metodene kan kombineres (mixed methods / metodetriangulering) for å belyse en problemstilling fra flere sider. Vitenskapelighet vurderes ut fra systematikk og transparens, ikke om data er tall eller tekst.

3. Induksjon, deduksjon og abduksjon

Induksjon går fra empiri mot teori (nedenfra og opp). Deduksjon går fra teori mot empiri (ovenfra og ned) – hypoteser utledes og testes. Abduksjon er en veksling mellom empiri og teori, der overraskende funn forstås i lys av teori, og teorien justeres i lys av funnene. Mye praktisk kvalitativ forskning er abduktiv.

Eksempel – identifiser slutningsform: En forsker tar utgangspunkt i teorien om sosial kapital, utleder forventningen «mer foreningsdeltakelse gir mer tillit», og tester den på survey-data.

Steg 1: Utgangspunkt er en etablert TEORI (sosial kapital).

Steg 2: Fra teorien avledes en testbar HYPOTESE/forventning.

Steg 3: Hypotesen prøves mot EMPIRISKE data.

Konklusjon: Bevegelsen går teori → empiri = DEDUKTIV slutning (hypotetisk-deduktiv).

Eksempel – identifiser slutningsform: En forsker oppdager at unge ansatte uventet trives bedre i en svært byråkratisk avdeling, og henter inn organisasjonsteori for å forstå det overraskende funnet.

Steg 1: Utgangspunkt er et OVERRASKENDE empirisk funn.

Steg 2: Forskeren søker TEORI som best kan forklare funnet.

Steg 3: Empiri og teori bringes i DIALOG og justerer hverandre.

Konklusjon: Veksling empiri ↔ teori med utgangspunkt i et anomali = ABDUKTIV slutning.

4. Operasjonalisering og forholdet mellom empiri og teori

Operasjonalisering er prosessen der et abstrakt teoretisk begrep oversettes til konkrete, observerbare indikatorer. Vi skiller mellom en teoretisk definisjon (hva begrepet betyr) og en operasjonell definisjon (hvordan det måles). Avstanden mellom begrep og indikator er en trussel mot begrepsvaliditeten (definisjonsmessig gyldighet).

Eksempel – vurder operasjonalisering: En forsker vil studere «livskvalitet» og måler det utelukkende ved årsinntekt.

Steg 1: Teoretisk begrep = livskvalitet (helse, relasjoner, mening, trygghet, økonomi …).

Steg 2: Valgt indikator = kun årsinntekt.

Steg 3: Indikatoren dekker bare én smal dimensjon av begrepet.

Konklusjon: Svak begrepsvaliditet – vi måler ikke det vi hevder å måle. Bedre: flere indikatorer som til sammen fanger meningsinnholdet.

Forholdet mellom empiri og teori er dialektisk: teori styrer blikket og begrepene, samtidig som empiri kan utfordre og videreutvikle teorien. I kvalitativ forskning utvikles begreper ofte mer åpent underveis (abduktivt) framfor å fastlåses på forhånd.

5. Begrepsavklaring og analytiske begreper

Begrepsavklaring betyr å presisere hva sentrale begreper betyr, slik at de brukes konsistent gjennom analysen. Uklar eller skiftende begrepsbruk svekker gyldigheten og etterprøvbarheten. Et analytisk begrep er et teoretisk verktøy som ordner og løfter datamaterialet til et mer generelt nivå – f.eks. Webers idealtyper, som rendyrker sentrale trekk og brukes som målestokk mot virkeligheten.

Grunnregel: God analyse beveger seg fra beskrivende begreper (gjengir det informantene sier) til analytiske begreper (knytter empiri til teori). I Tjoras SDI-modell starter man empirinært (tekstnær koding) og utvikler gradvis mer teoretiske begreper og hovedtemaer.

Studieguide: Vitenskapsteori og forskningens grunnlag