Analyseenheter

Analyseenheten er det som studeres – den entitet hvis egenskaper vi observerer og sammenligner. I statsvitenskap kan analyseenheter være individer (velgere, politikere), organisasjoner (partier, NGO-er), nasjonalstater, perioder, beslutninger eller hendelser. Valg av analyseenhet bestemmer hva vi kan si noe om med studien.

Det er viktig å skille mellom analyseenhet og observasjonsenhet: analyseenheten er det vi ønsker å si noe om, mens observasjonsenheten er det vi faktisk samler data på. Disse kan avvike – man kan for eksempel analysere partisystemers virkemåte (analyseenhet: partisystem) ved å intervjue individuelle partiledere (observasjonsenhet: individer).

Case-seleksjonsproblemer

Case-seleksjon er avgjørende for gyldigheten av en studie. Et klassisk problem er seleksjon på den avhengige variabelen: hvis man bare studerer vellykkede tilfeller av et fenomen (f.eks. bare demokratiske overganger som lyktes), kan man ikke si noe om hvilke faktorer som faktisk forårsaker suksess – vi mangler sammenligningsgrunnlag med mislykkede overganger.

Et annet problem er overlevelsesseleksjon: vi observerer bare enheter som «overlevde» til datainnsamlingstidspunktet. En studie av militære allianser som bare inkluderer eksisterende allianser, overser alle allianser som oppløste seg – og mister dermed informasjon som er relevant for å forstå hva som holder allianser sammen.

Strategisk utvalg i kvalitative studier

I kvalitative studier er hensikten sjelden å representere en populasjon statistisk. I stedet velger man cases strategisk for å belyse et teoretisk problem. King, Keohane og Verba (1994) – kjent som KKV – understreker at caseutvalg bør styres av forskningsspørsmålet og de kausale påstandene man ønsker å undersøke.

Vanlige strategier for strategisk utvalg inkluderer: (1) Typiske case – et case som er representativt for en klasse av fenomener. (2) Avvikende case – et case som bryter forventede mønstre, og dermed tvinger oss til å revidere teorien. (3) Kritiske case – et case der teorien burde predikere et bestemt utfall mest presist (Most Likely/Least Likely Case). (4) Ekstreme case – et case som i ekstrem grad viser et fenomen, nyttig for å identifisere mekanismer.

Illustrasjon: En forsker vil studere hva som forklarer høy politikerkorrupsjon. Hvis hun bare analyserer land kjent for høy korrupsjon (Italia, Brasil), selekterer hun på den avhengige variabelen og kan ikke skille faktorer assosiert med korrupsjon fra faktorer som er vanlige generelt. Et bedre design inkluderer land med lav korrupsjon (Sverige, New Zealand) for sammenligning.

Eksamensnær oppgavetype – «hva er analyseenheten?»: I et tenkt prosjekt vil en forsker forklare hvorfor enkelte politiske partier slutter opp om et forslag om kjønnskvotering på valglister mens andre ikke gjør det, og sammenligner et utvalg partier i to land. Et godt svar identifiserer at partiene er analyseenheten (det vi vil forklare og samler data om), men problematiserer kompleksiteten: man trenger også å aggregere data om velgere og lokale ledd (observasjonsenheter), og det overordnede temaet – innføring av kvoteringslov – ligger på landnivå. Å vise at studien opererer på flere nivåer, og begrunne hva som er den «basale» analyseenheten, trekker opp. Det er ofte ikke ett opplagt svar; poenget er at du resonnerer.

Studieguide: Analyseenheter og utvalg