Studieguide for SPED2100 Utvikling i et livsløpsperspektiv

Slik prøves temaet

• Som ramme i drøftingen: i nesten alle langsvar skal en forklare hvorfor utviklingen skjer. Der skiller teoriene seg, og en sammenligning av to teorier gir dybde.
• Personlighet (H2019): veiledningen ventet flere perspektiver, for eksempel Freud, Erikson, femfaktormodellen og atferdsanalyse.
• Språk og intelligens (H2020, H2021, H2023): veiledningene ber om mer enn én teori og om at teoriene plasseres på aksen arv–miljø.
• Flervalgsdelen (2018–2019, ikke publisert) testet utviklingsteoriene direkte.

Fire grunnspørsmål

Teoriene kan sammenlignes på fire spørsmål. Å plassere en teori på disse aksene er en kort og presis måte å vise forståelse på.

I dag står nesten ingen forskere i ytterpunktene. De fleste beskriver utvikling som et samspill mellom individ og miljø der begge parter endres over tid.

De store tradisjonene

• Freud beskrev psykoseksuelle stadier (oral, anal, fallisk, latens, genital) og la vekt på tidlige erfaringer. Teorien er vanskelig å prøve empirisk, men ideen om at tidlige relasjoner betyr noe, lever videre i tilknytningsteorien.
• Skinner forklarte atferd med forsterkning og straff (operant betinging). Bandura la til læring ved å observere andre og vekt på mestringstro.
• Piaget så barnet som en aktiv konstruktør. Ny erfaring tas inn i eksisterende skjema (assimilasjon), eller skjemaet endres (akkommodasjon). Utviklingen går i fire stadier (se kognitiv utvikling).
• Vygotskij la vekt på språket og kulturen. Det barnet først gjør sammen med andre, blir etter hvert dets egen ferdighet. Sonen for nærmeste utvikling er avstanden mellom det barnet klarer alene og det det klarer med støtte.
• Dynamiske systemer: ny atferd vokser fram av mange samvirkende deler i sanntid, ikke av ett styrende program (Smith & Thelen, 2003). Eksempelet er gange, som krever kropp, styrke, balanse, motivasjon og underlag samtidig.

Erikson: utvikling gjennom hele livsløpet

Erikson beskrev åtte psykososiale kriser. Hver krise er en spenning mellom to poler, og løsningen påvirker de neste. Teorien er den klassiske livsløpsteorien og brukes både om personlighet og om identitet.

Bronfenbrenner og transaksjonsmodellen

• Mikrosystem: hjem, barnehage, klasse, venner; relasjoner ansikt til ansikt.
• Mesosystem: samspillet mellom mikrosystemene, for eksempel samarbeidet mellom hjem og barnehage.
• Eksosystem: forhold barnet ikke deltar i, men som påvirker det, som foreldrenes arbeid eller kommunens tilbud.
• Makrosystem: kultur, verdier, lover og økonomi. Kronosystem: tiden, både barnets alder og historiske endringer.
• Den bioøkologiske modellen setter nærprosessene i sentrum: de regelmessige samspillene mellom barnet og menneskene rundt. Bronfenbrenner og Ceci (1994) argumenterte for at arvelige anlegg virkeliggjøres gjennom slike prosesser, og at arveligheten blir høyere jo bedre nærprosessene er. Modellen kalles derfor også prosess–person–kontekst–tid-modellen. En senere metaanalyse fant et slikt samspill mellom arvelighet og sosioøkonomisk status i USA, men ikke i Vest-Europa og Australia (Tucker-Drob & Bates, 2016).

Transaksjonsmodellen (Sameroff) sier at utviklingen er et resultat av kontinuerlige, gjensidige påvirkninger mellom barnet og omgivelsene. Verken barnet eller miljøet alene forklarer utfallet. Modellen viser hvorfor en liten forskjell tidlig kan bli større over tid, men også at kjeden kan brytes: hjelp til forelderen kan endre neste ledd.

Livsløpsperspektivet

• Utvikling hele livet: livsløpspsykologien (Baltes, 1987) beskriver utvikling som livslang og flerretnings: noen funksjoner vokser mens andre avtar, og hver alder har både gevinster og tap.
• Plastisitet: evnen til å endres finnes hele livet, men den er størst tidlig og avtar.
• Historisk tid: utviklingen avhenger av når en vokser opp (kohort), for eksempel skolegang, ernæring og teknologi.
• Sensitive perioder: tidsrom der en bestemt erfaring har særlig stor virkning, for eksempel språklyder i første leveår. Bornstein (1989) skilte mellom kritiske perioder, der erfaringen er nødvendig, og sensitive perioder, der den har størst virkning, men ikke er den eneste muligheten.

Det spesialpedagogiske perspektivet

• Typisk som referanse: atypisk utvikling forstås best mot kunnskap om det typiske forløpet, og den typiske utviklingen forstås bedre når en ser hva som skjer når noe går annerledes.
• Forsinket eller avvikende: et forløp kan være forsinket (samme rekkefølge, senere) eller avvikende (en annen rekkefølge eller et annet mønster).
• Ekvifinalitet og multifinalitet: ulike veier kan føre til samme utfall, og samme risiko kan føre til ulike utfall. Begrepene brukes i utviklingspsykopatologien og forklarer hvorfor en enkelt risikofaktor sjelden gir et sikkert utfall.