Komplett pensumoversikt for semantikk og pragmatikk 1 ved UiO — med forklaringer, sentrale begreper, eksamenstips og vanlige fallgruver. Eksamensoptimalisert basert på tidligere eksamener.
LING1100 Semantikk og pragmatikk 1 er et innforingskurs i språklig betydningslære ved Universitetet i Oslo. Emnet dekker to hovedområder: semantikk (språklig betydning) og pragmatikk (betydning i kontekst). Pensum er basert på læreboker av John Saeed (Semantics), Paul Elbourne (Meaning) og Yan Huang (Pragmatics), i tillegg til Zimmermann & Sternefeld i enkelte år.
Eksamen er skriftlig (4 timer) og består typisk av 7-9 essayspørsmål der du svarer på alle eller velger blant alternativer. Fra og med 2024 er eksamen delt i 5 temaer med 3 spørsmål per tema, der du besvarer 2 av 3 (totalt 10 svar). Ingen hjelpemidler er tillatt. Det er mulig å bestå selv om du ikke svarer på alt, men du bør svare så godt du kan på så mye som mulig.
Basert på en gjennomgang av eksamenssett fra 2011 til 2024 er de mest gjennomgående temaene: talehandlinger (Austin/Searle -- det hyppigste temaet), tematiske roller (med Dowtys proto-roller), Grices konversasjonelle implikaturer (med Horns Q/R-prinsipper), situasjonstyper/Vendler-Dowty-klassifisering, leksikalske relasjoner og motsetninger, presupposisjon og triggere, og formell semantikk/logikk. I tillegg går modalitet (epistemisk/deontisk), tempus og Reichenbach-analyse, deiksis (Kaplans content/character) og drøfting av betydning, tanke og virkelighet (Berlin & Kay, lingvistisk relativitet) igjen med jevne mellomrom. Eksamen legger stor vekt på at du gir egne eksempler -- dette presiseres i oppgaveteksten og er avgjørende for god karakter.
Hva er språklig betydning? Referensiell vs. internalistisk betydningsteori, sense vs. reference (Frege), referring vs. non-referring uttrykk, denotasjon vs. representasjon. Et grunnleggende tema som rammer inn hele kurset.
Det mest grunnleggende spørsmålet i semantikken er: Hva er språklig betydning? To hovedtilnærminger har dominert debatten. Den ene plasserer betydningen 'ute i verden' (referensiell/denotasjonell tilnærming), den andre plasserer den 'inne i hodet' (internalistisk/representasjonell tilnærming). Saeed omtaler disse som 'the referential approach' og 'the representational approach', mens Elbourne bruker begrepene 'the referential theory of meaning' og 'the internalist theory of meaning'.
Ifoolge den referensielle teorien er betydningen til et språklig uttrykk det objektet eller fenomenet i verden som uttrykket refererer til (denoterer). Ordet 'hund' betyr det fordi det viser til faktiske hunder i verden. Denne tilnærmingen har intuitive fordeler -- den knytter språk direkte til virkeligheten. Men den har også alvorlige problemer: Hva med ord som 'enhjørning' eller 'ingenting' som ikke refererer til noe virkelig? Og hva med to uttrykk som refererer til det samme objektet men 'betyr' ulikt?
Gottlob Frege foreslo et avgjørende skille mellom Sinn (sense, 'Sinn') og referanse (reference, 'Bedeutung'). Referansen er det objektet i verden uttrykket peker på. Sinnet er den måten referansen presenteres på -- den kognitive veien til referansen. Det klassiske eksempelet er 'Morgenstjernen' og 'Aftenstjernen': begge refererer til planeten Venus, men de har ulikt sinn fordi de presenterer planeten på ulike måter (den stjernen du ser om morgenen vs. den du ser om kvelden).
Den internalistiske teorien hevder at betydning primært er mentale representasjoner -- konsepter og ideer i hodene våre. Når du hører ordet 'hund', aktiverer det et mentalt konsept. Denne tilnærmingen håndterer enkelt ord som 'enhjørning' (vi har et mentalt konsept selv uten reell referanse), men har egne utfordringer: Hvordan sikrer vi at to personer har det samme konseptet?
Ikke alle språklige uttrykk refererer. Referring expressions (refererende uttrykk) peker ut entiteter i verden: egennavn ('Oslo'), bestemte beskrivelser ('statsministeren'), pronomen ('hun'). Non-referring expressions inkluderer predikater ('er rødt'), konnektiver ('og', 'eller'), og kvantorer ('alle', 'noen'). Det er viktig å skille mellom konstant referanse (egennavn som 'Oslo' refererer alltid til samme by) og variabel referanse (pronomen som 'hun' skifter referanse etter kontekst).
En referent er det spesifikke objektet et uttrykk peker på i en gitt kontekst ('katten min' refererer til en bestemt katt). Ekstensjonen til et uttrykk er mengden av alle entiteter det kan brukes om -- ekstensjonen til 'katt' er mengden av alle katter. Denne distinksjonen er viktig i formell semantikk.
Scenario: Tenk på uttrykkene 'forfatteren av Harry Potter' og 'J.K. Rowling'. Begge har samme referanse -- de peker på samme person. Men de har ulikt sinn: det første presenterer personen gjennom hennes forfatterskap, det andre gjennom navnet hennes. Setningen 'J.K. Rowling er forfatteren av Harry Potter' er informativ nettopp fordi uttrykkene har ulikt sinn, selv om de har samme referanse.
Scenario: Uttrykket 'Barack Obama' er et refererende uttrykk med konstant referanse -- det peker alltid på samme person. Uttrykket 'presidenten i USA' er også refererende, men med variabel referanse: i 2015 refererte det til Obama, i 2024 til Biden. Derimot er uttrykket 'ingen' non-referring -- det peker ikke ut noen entitet i verden. Likeledes er predikatet 'er høy' non-referring; det beskriver en egenskap uten å referere til noe bestemt.
Vanlige feil
Eksamenstips
Laster...