To ansvarsformer

Statsrådenes ansvar har to spor som må holdes strengt fra hverandre:

Parlamentarisk ansvar. Politisk. Grunnlaget er kravet om Stortingets tillit, kodifisert i Grunnloven § 15. Sanksjonen er mistillitsvedtak og plikt til å søke avskjed. Det kreves ikke noe rettsbrudd – politisk feilvurdering eller tap av oppslutning er nok.
Konstitusjonelt (rettslig) ansvar. Rettslig. Grunnlaget er brudd på konstitusjonelle plikter, jf. Grunnloven § 86. Sanksjonen er dom i Riksretten. Det kreves pliktbrudd og skyld.

De to sporene løper uavhengig av hverandre. En statsråd kan måtte gå av politisk uten å ha brutt noen rettsregel, og kan i prinsippet stilles for Riksretten selv om Stortinget har full politisk tillit til vedkommende.

Riksretten etter § 86

Grunnloven § 86 fastsetter at Riksretten dømmer i den sak Stortinget anlegger mot statsråder, stortingsrepresentanter eller høyesterettsdommere for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter. Personkretsen er dermed uttømmende angitt: embetsmenn og andre tjenestepersoner faller utenfor.

Etter reformen i 2007 består Riksretten av de fem etter embetsalder eldste, fast utnevnte medlemmene av Høyesterett – deriblant justitiarius, som har forsetet – og seks medlemmer valgt av Stortinget for seks år, jf. § 86 tredje ledd. Tidligere besto den av Lagtinget og Høyesteretts medlemmer. Grunnloven § 86 femte ledd gir hjemmel for nærmere lovregler om sammensetning og saksbehandling (riksrettergangsloven); etter grunnlovsvedtaket 21. mai 2024 gjelder § 87 de alminnelige domstolene. Det er Stortinget som beslutter å reise tiltale, og saksforberedelsen skjer gjennom kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Riksretten har vært brukt åtte ganger, sist i 1927. Den praktiske betydningen ligg derfor mindre i faktiske saker enn i at ansvarsnormene brukes som målestokk når Stortinget vurderer regjeringens opptreden.

Ansvarlighetsloven

Lov om ansvar for handlinger som påtales ved Riksrett (ansvarlighetsloven) av 1932 utfyller Grunnloven. Loven angir hva som er straffbart og hvilket skyldkrav som gjelder. Sentrale bestemmelser gjelder brudd på plikten til å gi Stortinget korrekte og fullstendige opplysninger, brudd på plikten til å legge frem saker av viktighet i statsråd, og medvirkning til beslutninger i strid med Grunnloven eller lov. Skyldkravet er uaktsomhet: etter ansvarlighetsloven § 4 rammes også den uaktsomme handlingen, med mindre det uttrykkelig er bestemt at bare den forsettlige handlingen er straffbar. Forsett kreves altså ikke. Det innebærer likevel at ren systemsvikt eller en uheldig, men aktsom feilvurdering normalt ikke gir grunnlag for konstitusjonelt ansvar.

Opplysningsplikten som ansvarsgrunnlag

Den praktisk viktigste ansvarsnormen er opplysningsplikten. Den har tre lag:

Grunnloven § 82: plikt til å gi Stortinget alle nødvendige opplysninger, og forbud mot å fremlegge uriktige eller villedende opplysninger. Plikten er både positiv og negativ.
Grunnloven § 28: plikt til å foredra saker av viktighet i statsråd på et forsvarlig grunnlag, slik at de øvrige statsrådene kan ta stilling.
Ansvarlighetsloven: hvilke brudd som er straffbare, og med hvilket skyldkrav.

Ved en praktikumsoppgave om opplysningsplikten bør du systematisk avklare: Hvilken opplysning ble holdt tilbake eller gitt uriktig? Var den «nødvendig» for Stortingets behandling? Var opplysningen egnet til å villede? Hvem visste hva – og var kunnskapen tilstrekkelig for skyldkravet?

Inhabilitet og møteplikt

Grunnloven inneholder ikke alminnelige inhabilitetsregler for statsråder, men forvaltningsloven kapittel II gjelder for statsråden som forvaltningsorgan, og det er utviklet konstitusjonell praksis om at en statsråd bør fratre behandlingen av saker med personlig tilknytning. Statsrådenes plikt til å være til stede i statsrådet følger av § 27. Etter § 74 annet ledd har statsministeren og statsrådene rett – ikke plikt – til å møte i Stortinget og delta i forhandlingene på linje med Stortingets egne medlemmer, men uten stemmerett.

Grunnloven § 85

Grunnloven § 85 fastsetter at den som adlyder en befaling hvis hensikt er å forstyrre Stortingets frihet og sikkerhet, gjør seg skyldig i forræderi mot fedrelandet. Bestemmelsen er en ytterste skranke, og har praktisk betydning som prinsipputsagn om Stortingets uavhengighet av den utøvende makt.

Studieguide: Riksrett og konstitusjonelt ansvar