Regjeringens utovende myndighet

Regjeringen (Kongen i statsraad) er den utovende statsmakt, jf. Grl. ss 3. Regjeringen styrer forvaltningen, gjennomforer lover og forvalter statens interesser. I utenrikspolitikken har regjeringen et utenriksprerogativ etter Grl. ss 26 forste ledd: «Kongen har rett til aa sammenkalle tropper, begynne krig til forsvar av landet og slutte fred, inngaa og oppheve forbund, sende og motta sendemenn.» Dette gir regjeringen stor handlefrihet i utenrikssaker, men denne friheten begrenses av Grl. ss 26 annet ledd (krav om Stortingets samtykke) og den konstitusjonelle sedvaneretten (konsultasjonsplikt med DUUFK).

Statsraadet er regjeringens formelle moteform, regulert i Grl. ss 28. Saker av viktighet skal behandles i statsraad, som normalt ledes av Kongen (Grl. ss 12) med krav om kontrasignatur (Grl. ss 31). Regjeringen kan ogsaa treffe beslutninger i regjeringskonferanse, som er et mer uformelt moteformat uten Kongens naarvaer. Regjeringskonferanse brukes for forberedende droftelser og beslutninger som ikke kraever formell statsraadbehandling.

Utenriksprerogativet og dets grenser

Selv om regjeringen har stor handlefrihet i utenrikspolitikken, maa den respektere Grunnlovens prosedyrekrav. Grl. ss 26(2) setter en materiell grense: traktater av saerlig stor viktighet og traktater som krever ny lov krever Stortingets samtykke. I tillegg setter konstitusjonell sedvane en prosessuell grense: regjeringen bor raadfoere seg med DUUFK for viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutninger. Brudd paa denne plikten utloeser ikke rettslig ugyldighet, men kan medfoere konstitusjonelt ansvar (parlamentarisk kritikk, eventuelt riksrett).

Statsraadets formkrav

Naar statsraadet ikke kan avholdes paa ordinaer maate (Kongen er fraavaerende), reguleres dette av Grl. ss 13 (Kongen reiser innen riket), ss 32 (beslutninger under Kongens fravaer) og ss 41 (Kongen er syk eller utenlands). Disse bestemmelsene har vaert eksaminert gjentatte ganger og kraever noyaktig tolkning. Et praktisk sporsmaal er om tronarvingen maa vaere til stede, eller om regjeringen kan treffe vedtak alene naar begge har gyldig forfall.

Eksempel 1 - Regjeringens traktatinngaaelse og Wienkonvensjonen art. 46 (H2024)

I H2024-eksamen inngikk utenriksministeren bilaterale avtaler om vaksinedonasjon med to stater, etter at regjeringen i regjeringskonferanse besluttet aa donere. Stortingsrepresentant Karen Vest anfoerte at avtalene ikke kunne vaere folkerettslig bindende fordi Grunnlovens prosedyrer ikke var fulgt. Sensorveiledningen fremhever at dette reiser sporsmaal om Wienkonvensjonen om traktatretten artikkel 46: en stat kan ikke paberope intern rett som grunnlag for aa erklare en traktat ugyldig, med mindre bruddet paa intern rett var «manifest» og gjaldt en regel av «fundamental importance». Gode besvarelser droftet baade de statsrettslige sporsmalene (var prosedyrene fulgt?) og det folkerettslige oppfolgingssprsmalet (er avtalene likevel bindende?).

Eksempel 2 - Regjeringens myndighet til aa sende militaere styrker (H2023)

I H2023-eksamen besluttet statsministeren og utenriksministeren (sammen med NATOs generalsekretaer) at Norge skulle bidra med to jagerfly til en militaeroperasjon. Regjeringens Sikkerhetsutvalg (RSU) ble deretter orientert. Sporsmalet var om denne beslutningsprosessen tilfredsstilte Grunnlovens krav. Sensorveiledningen peker paa at beslutning om militaer deltakelse normalt kraever statsraadbehandling etter Grl. ss 28 (sak av viktighet), og at konsultasjon med DUUFK etter Stortingets forretningsorden ss 16 burde ha skjedd for beslutningen ble fattet, ikke etter. Beslutningen ble reelt sett tatt av to personer paa et digitalt mote - dette er potensielt i strid med kravet om kollegial behandling i regjeringskonferanse.

Studieguide: Regjeringens myndighet

Studieguide: Regjeringens myndighet