Systemet

Menneskerettighetene virker i Norge på tre nivåer: som grunnlovsfestede rettigheter i Grunnloven kapittel E (§§ 92 til 113), som inkorporerte konvensjonsrettigheter med forrang etter menneskerettsloven § 3, og som folkerettslige forpliktelser som virker gjennom presumsjonsprinsippet. De tre nivåene har ulik rang og må behandles hver for seg.

Kildene er EMK med protokoller, FN-konvensjonene SP og ØSK, barnekonvensjonen, CEDAW og – fra 1. januar 2026 – CRPD, som alle er inkorporert i menneskerettsloven § 2 med forrang etter § 3. CERD gjelder som norsk lov etter likestillings- og diskrimineringsloven § 5, men uten forrang, mens torturkonvensjonen ikke er inkorporert og virker gjennom presumsjonsprinsippet og Grl. § 92. Håndhevingen skjer nasjonalt gjennom domstolene, og internasjonalt gjennom EMD og FN-komiteene.

Absolutte og relative rettigheter

Skillet er grunnleggende. Absolutte rettigheter kan ikke innskrenkes eller avveies. Torturforbudet i EMK artikkel 3 og Grunnloven § 93 annet ledd er hovedeksempelet: det kan ikke gjøres unntak selv ved terrorfare eller nasjonal krise, og det kan ikke derogeres fra det etter EMK artikkel 15. En anførsel om at behandlingen var «forholdsmessig» må derfor forkastes på prinsipielt grunnlag.

Relative rettigheter – typisk EMK artiklene 8 til 11 og de tilsvarende grunnlovsbestemmelsene – kan begrenses dersom vilkårene er oppfylt.

Inngrepsvurderingen i fire trinn

Foreligger et inngrep? Faller forholdet innenfor rettighetens virkeområde, og er det grepet inn? Dette trinnet blir ofte hoppet over, men er nødvendig: uten inngrep faller drøftelsen bort.
Har inngrepet rettslig grunnlag? Kravet er at inngrepet er «i samsvar med loven» – det må foreligge hjemmel, og hjemmelen må være tilgjengelig og tilstrekkelig presis, slik at den gir forutsigbarhet og vern mot vilkårlighet. Internrettslig svarer dette til legalitetsprinsippet i Grunnloven § 113.
Forfølger inngrepet et legitimt formål? Formålene er uttømmende angitt i den enkelte bestemmelsen – nasjonal sikkerhet, offentlig orden, helse, moral, andres rettigheter og friheter mv.
Er inngrepet nødvendig i et demokratisk samfunn? Dette er forholdsmessighetsvurderingen: tiltaket må være egnet, nødvendig (finnes mindre inngripende alternativer?) og ikke uforholdsmessig i forhold til formålet. EMD krever et «pressing social need» og en reell avveining.

Statens tredelte forpliktelse

Staten skal respektere rettighetene ved å avstå fra egne inngrep, beskytte dem mot krenkelser fra private, og sikre eller oppfylle dem gjennom aktive tiltak, lovgivning og ressursbruk. Grunnloven § 92 dekker både den negative og de positive sidene.

De positive forpliktelsene er praktisk viktige. Under EMK artikkel 2 gjelder en operativ plikt til å treffe forebyggende tiltak der myndighetene visste eller burde vite om en reell og umiddelbar risiko for en identifisert persons liv. Under artikkel 3 og 8 gjelder en tilsvarende plikt til å beskytte mot alvorlig mishandling, også i den private sfære. I tillegg gjelder en selvstendig prosessuell forpliktelse til å gjennomføre en effektiv etterforskning når det er anførsler om krenkelse av artikkel 2 eller 3.

Strukturen i en sikringspliktsdrøftelse er: (1) forelå en reell risiko for et alvorlig inngrep mot en identifiserbar person? (2) visste eller burde myndighetene vite om risikoen? (3) traff de de tiltak som rimeligvis kunne forventes?

Skjønnsmargin og subsidiaritet

Statens skjønnsmargin er det rommet EMD gir nasjonale myndigheter til å vurdere om et inngrep er nødvendig. Marginen er bred der det ikke finnes europeisk konsensus, der spørsmålet gjelder moral, religion, nasjonal sikkerhet eller sosialpolitiske prioriteringer, og der nasjonale myndigheter har foretatt en grundig og balansert avveining. Den er smal der inngrepet rammer kjernen i en rettighet, ved intime sider av privatlivet, og ved politisk ytringsfrihet.

Skjønnsmarginen gjelder først og fremst den materielle nødvendighetsvurderingen – ikke lovskravet. Om hjemmelen er tilstrekkelig klar, er ikke et spørsmål staten har skjønnsmargin på.

Subsidiaritetsprinsippet innebærer at ansvaret for å sikre rettighetene primært ligger nasjonalt, og at EMD er en subsidiær kontrollmekanisme. Det gjenspeiles i kravet om uttømming av nasjonale rettsmidler i EMK artikkel 35, i skjønnsmarginlæren, og i konvensjonens fortale etter protokoll 15.

EMD og tolkningsmetoden

EMK tolkes etter alminnelig traktatrettslig metode, men med særtrekk: konvensjonen er et «living instrument» som tolkes dynamisk i lys av samfunnsutviklingen, den skal gi et effektivt vern (effektivitetsprinsippet), og enkelte begreper er autonome – «straff», «eiendom» og «civil rights» har konvensjonsrettslig innhold uavhengig av nasjonal klassifisering.

Norske domstoler skal bruke samme metode og foreta en selvstendig tolkning, men skal ikke være mer dynamiske enn EMD selv ville vært, jf. Rt. 2000 s. 996 (Bøhler) og senere plenumsavgjørelser. En dom mot Norge er bindende etter EMK artikkel 46, men opphever ikke automatisk den norske avgjørelsen; virkemidlene internt er gjenåpning og erstatning.

Enkeltrettighetene i læringskravene

Læringskravene angir at kandidatene skal ha forståelse av retten til liv, torturforbudet, retten til personlig frihet og sikkerhet, retten til privat- og familieliv, religions- og livssynsfrihet, forsamlings- og foreningsfrihet, politiske rettigheter, retten til utdanning, retten til arbeid, retten til helse, barns rettigheter, urfolks rettigheter, og retten til effektive rettsmidler. Merk at retten til eiendom og derogasjon ikke er særskilt listet i læringskravene.

Studieguide: Menneskerettigheter