Frihetsberøvelse – Grunnloven § 94 og EMK artikkel 5

Grunnloven § 94 første ledd fastsetter at ingen må fengsles eller berøves friheten på annen måte uten i lovbestemte tilfeller og på den måten lovene foreskriver, og at frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep. Annet ledd krever at den pågrepne snarest mulig fremstilles for en domstol, og at andre som er berøvet friheten, kan få frihetsberøvelsen prøvet for domstolene uten ugrunnet opphold. Tredje ledd fastsetter at de som uberettiget har arrestert noen eller ulovlig holdt noen fengslet, står til ansvar for vedkommende. Kravet om at frihetsberøvelsen ikke må være uforholdsmessig, følger av første ledd annet punktum.

EMK artikkel 5 nr. 1 gir en uttømmende liste over lovlige frihetsberøvelsesgrunnlag i bokstav a til f – blant annet fengsling etter dom, pågripelse ved mistanke om straffbart forhold, frihetsberøvelse av mindreårige i oppdragelsesøyemed, av psykisk syke, og i utlendingssaker. Faller tiltaket utenfor listen, er artikkel 5 krenket uansett hvor godt begrunnet tiltaket er. Dette skiller artikkel 5 fra de relative rettighetene i artiklene 8 til 11, hvor det foretas en alminnelig forholdsmessighetsvurdering.

Artikkel 5 nr. 2 til 5 gir prosessuelle garantier: rett til å bli underrettet om grunnene, rett til å bli fremstilt for en dommer «promptly», rett til å få lovligheten prøvet raskt (habeas corpus), og rett til erstatning ved brudd.

Grensen mot bevegelsesfriheten

Skillet mellom frihetsberøvelse (Grunnloven § 94, EMK artikkel 5) og innskrenkning av bevegelsesfriheten (Grunnloven § 106, EMK fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2) er glidende og praktisk viktig. EMD legger vekt på tiltakets art, varighet, virkninger og gjennomføringsmåte. Et oppholdsforbud, en meldeplikt eller husarrest kan etter omstendighetene bli så intensivt at det utgjør frihetsberøvelse. Vurderingen er gradsmessig, ikke kategorisk.

Konsekvensen av plasseringen er stor: under artikkel 5 må tiltaket falle inn under en av de uttømmende bokstavene, mens bevegelsesfriheten er en relativ rettighet som kan begrenses etter en alminnelig forholdsmessighetsvurdering. Drøft derfor grensen fremfor å postulere hvilken bestemmelse som gjelder.

Barns rettigheter – Grunnloven § 104

Grunnloven § 104 har tre ledd. Første ledd gir barn krav på respekt for sitt menneskeverd, og rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, med vekt tillagt i samsvar med alder og utvikling. Annet ledd fastsetter at ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Tredje ledd gir barn rett til vern om sin personlige integritet, og pålegger statens myndigheter å legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder økonomisk, sosial og helsemessig trygghet, fortrinnsvis i egen familie.

Barnekonvensjonen ble inkorporert i menneskerettsloven i 2003 og har derfor forrang etter § 3. Kombinasjonen av grunnlovsfesting i § 104 og forrang gjør barnets beste til et av de sterkeste rettslige argumentene i norsk rett.

Barnets beste er et grunnleggende hensyn, ikke det eneste. Andre tungtveiende hensyn kan slå gjennom, men da må avveiningen være reell og synliggjort. Høyesterett har i flere avgjørelser om barnevern og utlendingsrett understreket at avgjørelsen må vise at barnets beste faktisk er vurdert, og hva som har vært avgjørende.

Barn som er berøvet friheten

Barnekonvensjonen artikkel 37 stiller særlige krav: frihetsberøvelse av barn skal bare brukes som siste utvei og for kortest mulig tid, barn skal holdes atskilt fra voksne med mindre det motsatte er til barnets beste, og barnet har rett til kontakt med familien. Artikkel 40 gir prosessuelle garantier i straffesaker mot barn. Kombinasjonen av Grunnloven §§ 94 og 104, EMK artikkel 5 og barnekonvensjonen artikkel 37 gir et forsterket vern der den frihetsberøvede er mindreårig.

Retten til å bli hørt

Retten til å bli hørt etter Grunnloven § 104 første ledd og barnekonvensjonen artikkel 12 er både en prosessuell rettighet og en forutsetning for å kunne vurdere barnets beste. Brudd på høringsplikten er en saksbehandlingsfeil som etter omstendighetene kan føre til at vedtaket er ugyldig. Vekten av barnets mening øker med alder og modenhet, men også et lite barn har rett til å bli hørt på en måte som passer barnets alder.

Utdanning, arbeid og helse

Grunnloven § 109 gir enhver rett til utdannelse og barn rett til å motta grunnleggende opplæring, og pålegger statens myndigheter å sikre adgang til videregående opplæring og like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av kvalifikasjoner. Grunnloven § 110 første ledd pålegger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring, og gir den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold rett til støtte fra det offentlige; annet ledd overlater til lov å gi nærmere bestemmelser om ansattes medbestemmelsesrett. Disse bestemmelsene, sammen med de tilsvarende rettighetene i ØSK, er såkalte økonomiske og sosiale rettigheter. De er i hovedsak utformet som plikter for statens myndigheter og gir sjelden grunnlag for individuelle krav ved domstolene, men de er relevante ved tolkning og som skranke mot vidtgående inngrep.

Studieguide: Frihetsberøvelse og barns rettigheter