Folkerettens kilder

ICJ-statuttene artikkel 38 nr. 1 angir kildene: (a) traktater, (b) internasjonal sedvanerett, (c) alminnelige rettsprinsipper anerkjent av rettsstatene, og som subsidiære hjelpemidler (d) rettsavgjørelser og juridisk teori. Jus cogens står ikke i listen, men utgjør en normgruppe med høyest rang som ikke kan fravikes ved avtale. Etter artikkel 59 binder ICJs avgjørelser bare partene i den konkrete saken; i praksis har de likevel stor autoritet ved fastleggelsen av sedvanerettens innhold.

Traktatretten

Wien-konvensjonen om traktatretten (VCLT) av 1969 er det sentrale regelverket. Norge er ikke part, men artiklene 31 til 33 om tolkning anses å gjengi sedvanerett og anvendes derfor likevel. Dette bør slås fast kort i besvarelsen, uten lang utredning.

Tolkning, artikkel 31. Traktaten skal tolkes i god tro, i samsvar med den vanlige betydningen av ordlyden i dens kontekst og i lys av traktatens gjenstand og formål. Kontekst omfatter fortale og vedlegg. Etter nr. 3 tas i betraktning etterfølgende avtale, etterfølgende praksis som viser partenes enighet, og relevante folkerettsregler. Artikkel 32 gjør forarbeider og omstendighetene ved inngåelsen til supplerende midler. Artikkel 33 gjelder flerspråklige traktater, der tekstene presumeres å ha samme betydning.

Merk at det er originalspråket som er autentisk. Sitér gjerne det engelske uttrykket – som «inviolable» i Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem artikkel 29 – og bygg tolkningen på det.

Inngåelse. Signering autentiserer teksten og utløser en plikt etter artikkel 18 til ikke å undergrave traktatens gjenstand og formål. Bindingen inntrer ved ratifikasjon eller tilslutning. Etter artikkel 7 nr. 2 har statsoverhoder, regjeringssjefer og utenriksministre representasjonskompetanse uten fullmakt.

Forbehold. Etter artikkel 19 kan forbehold ikke tas dersom traktaten forbyr det, dersom bare bestemte forbehold er tillatt, eller dersom forbeholdet er uforenlig med traktatens gjenstand og formål. Forbehold må skilles fra tolkningserklæringer, men det avgjørende er innholdet, ikke betegnelsen. Ved menneskerettighetskonvensjoner er normen streng, og et ugyldig forbehold avskjæres normalt slik at ratifikasjonen består.

Brudd og opphør. Artikkel 26 fastsetter pacta sunt servanda, artikkel 27 at intern rett ikke er unnskyldning. Etter artikkel 60 kan «vesentlig brudd» gi grunnlag for suspensjon eller oppsigelse, men nr. 5 gjør unntak for humanitære bestemmelser om beskyttelse av mennesket. Artikkel 62 om fundamental endring i omstendighetene har en meget høy terskel og gjelder ikke grensetraktater. Artikkel 34 fastsetter at traktater ikke binder tredjestater.

Folkerettslig sedvanerett

To elementer kreves: statspraksis og opinio juris. Praksisen må være tilstrekkelig utbredt, representativ og konsistent, med særlig vekt på særlig berørte stater, jf. North Sea Continental Shelf (1969). Opinio juris er rettsoverbevisningen om at praksisen er rettslig påkrevd, ikke bare høflighet eller politisk hensiktsmessighet, jf. Nicaragua (1986).

Etter læren om vedvarende innvending blir en stat som konsekvent og fra dannelsesfasen har motsatt seg regelen, ikke bundet. Læren gjelder ikke overfor jus cogens. Traktat og sedvane med samme innhold eksisterer parallelt og uavhengig av hverandre – praktisk viktig når en stat ikke er part i traktaten.

Jus cogens og erga omnes

Jus cogens er normer anerkjent av statssamfunnet som helhet som ufravikelige. En traktat i strid med en slik norm er ugyldig, jf. VCLT artikkel 53, og opphører dersom en ny jus cogens-norm oppstår, jf. artikkel 64. Kjerneeksempler er forbudene mot folkemord, tortur, slaveri og aggresjon, samt selvbestemmelsesretten. Ingen ansvarsfrihetsgrunn kan begrunne brudd.

Erga omnes-forpliktelser er forpliktelser overfor statssamfunnet som helhet, slik at alle stater har rettslig interesse i at de overholdes. Begrepet kommer fra Barcelona Traction (1970). Begrepene overlapper med jus cogens, men er ikke identiske.

Folkerettens subjekter

Stater er de primære og fullverdige subjektene. Internasjonale organisasjoner har avledet og funksjonelt begrenset rettsevne, jf. ICJs uttalelse i Reparation for Injuries (1949). Individer har en begrenset stilling: rettigheter gjennom menneskerettighetskonvensjoner og klageadgang for internasjonale organer, og plikter gjennom individuelt straffansvar for internasjonale forbrytelser.

Statsansvar

ILC-artiklene om statsansvar (ARSIWA) av 2001 gjengir i stor grad sedvanerett. Etter artikkel 2 kreves tilregning og brudd på en forpliktelse. Ansvaret er objektivt; skyld er ikke et generelt vilkår.

Tilregning følger av artikkel 4 (statsorganer på alle nivåer), artikkel 5 (enheter med offentlig myndighet), artikkel 7 (ultra vires-handlinger, så lenge organet opptrer i offisiell egenskap) og artikkel 8 (private som handler etter statens instruks eller under dens ledelse eller kontroll). ICJ krever «effektiv kontroll» over de konkrete handlingene, jf. Nicaragua (1986) og Bosnia-folkemordssaken (2007).

Ansvarsfrihetsgrunnene i artikkel 20 til 25 er samtykke, selvforsvar, lovlige mottiltak, force majeure, nødstilstand og nødrett. Ingen av dem kan begrunne brudd på jus cogens. Rettsvirkningene etter artikkel 30 og 31 er opphør og full reparasjon – restitusjon som primærform, deretter erstatning og oppreisning. Mottiltak krever etter artikkel 49 flg. forutgående brudd, krav om oppfyllelse, proporsjonalitet og at tiltaket så langt mulig er reversibelt.

Maktforbudet og selvforsvar

FN-pakten artikkel 2 nr. 4 forbyr trussel om og bruk av makt mot en annen stats territorielle integritet eller politiske uavhengighet. Forbudet regnes som jus cogens. Unntakene er selvforsvar etter artikkel 51, Sikkerhetsrådets autorisasjon etter kapittel VII, og territorialstatens gyldige samtykke.

Selvforsvar krever et «væpnet angrep» av en viss alvorlighetsgrad – ICJ skilte i Nicaragua-dommen mellom de mest alvorlige formene for maktbruk og mindre alvorlige brudd. I tillegg gjelder de sedvanerettslige kravene om nødvendighet og proporsjonalitet, og tiltakene skal straks rapporteres til Sikkerhetsrådet. Selvforsvar mot ikke-statlige aktører på en annen stats territorium uten samtykke er omstridt; doktrinen om at territorialstaten er «unwilling or unable» er ikke allment akseptert.

Sikkerhetsrådet treffer materielle beslutninger med ni av femten stemmer, forutsatt at ingen av de fem faste medlemmene stemmer mot, jf. artikkel 27 nr. 3. Avståelse regnes i praksis ikke som veto. Bindende tiltak etter kapittel VII forutsetter at Rådet først konstaterer en trussel mot freden, et fredsbrudd eller en angrepshandling etter artikkel 39.

Studieguide: Folkerett