Prøvingsretten etter Grunnloven § 89

Grunnloven § 89 fastsetter at domstolene i saker som reises for dem har rett og plikt til å prøve om det strider mot Grunnloven å anvende en lovbestemmelse, og om det strider mot Grunnloven eller landets lover å anvende andre beslutninger truffet under utøving av offentlig myndighet. Bestemmelsen ble tilføyd i 2015, men kodifiserer en praksis som går tilbake til 1800-tallet. Ordlyden dekker både formelle lover, forskrifter og enkeltbeslutninger – herunder Stortingets samtykkevedtak til traktater, jf. ACER I-kjennelsen (HR-2021-417-P) og realitetsdommen i ACER II (HR-2023-2030-P).

Prøvingen er konkret og etterfølgende: den skjer i en sak som er reist for domstolene, og domstolene opphever ikke loven generelt, men unnlater å anvende den i saken. Norsk rett har ikke abstrakt normkontroll eller en særskilt forfatningsdomstol.

Prøvingsintensiteten – Kløfta-doktrinen

Rt. 1976 s. 1 (Kløfta) etablerte en tredeling av prøvingsintensiteten som fortsatt er utgangspunktet:

Første kategori: grunnlovsbestemmelser til vern om individets personlige frihet og sikkerhet. Her er prøvingen streng, og Stortingets eget syn tillegges begrenset vekt.
Andre kategori: grunnlovsbestemmelser til vern om økonomiske rettigheter, typisk §§ 97 og 105. Her tillegges lovgivers vurdering betydelig vekt, og domstolene griper inn først ved klar motstrid.
Tredje kategori: grunnlovsbestemmelser om statsmaktenes arbeidsmåte og innbyrdes kompetanse. Her er prøvingen mest tilbakeholden, og Stortingets egen grunnlovstolkning tillegges stor vekt.

Doktrinen er videreutviklet i senere plenumsavgjørelser, og prøvingsintensiteten i første kategori er skjerpet etter grunnlovsreformen i 2014. Momenter som påvirker vekten av Stortingets syn, er om Stortinget faktisk har vurdert grunnlovsspørsmålet, hvor grundig vurderingen var, og om Stortinget hadde et forsvarlig faktisk grunnlag.

Kontroll med forvaltningen

Domstolene prøver også forvaltningsvedtak. Prøvingen omfatter som utgangspunkt:

Rettsanvendelsen – full prøving.
Saksbehandlingen – full prøving, med spørsmål om feilen kan ha virket inn på vedtakets innhold.
Faktum – som hovedregel full prøving, men med tilbakeholdenhet ved faglige eller skjønnspregede vurderinger.
Det frie skjønnet – begrenset prøving. Domstolene setter ikke sitt eget skjønn i stedet for forvaltningens, men kontrollerer at skjønnet ikke er myndighetsmisbruk.

Myndighetsmisbrukslæren gir domstolene adgang til å sette et vedtak til side dersom det er bygget på utenforliggende hensyn, innebærer usaklig forskjellsbehandling, er vilkårlig, eller er grovt urimelig. Ved inngrep i konvensjonsbeskyttede rettigheter skjerpes prøvingen: EMD krever at det foretas en reell forholdsmessighetsvurdering, og norske domstoler må kunne etterprøve den.

Legalitetsprinsippet § 113

Grunnloven § 113 fastsetter at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov. Prinsippet har to sider:

Formell hjemmel: det må foreligge en lovbestemmelse, eventuelt en forskrift med tilstrekkelig lovhjemmel.
Hjemmelens kvalitet: hjemmelen må være tilgjengelig og tilstrekkelig klar, slik at borgeren kan forutse sin rettsstilling, og slik at den gir vern mot vilkårlighet.

Kravet til klarhet skjerpes med inngrepets intensitet – jo mer inngripende tiltaket er, desto klarere må hjemmelen være. Konvensjonene stiller et parallelt krav om at inngrepet må være «i samsvar med loven», med tilsvarende krav til kvalitet.

Kontroll med konvensjonsstrid

Domstolskontroll med konvensjonsstrid bygger på et annet grunnlag enn prøvingsretten. For de inkorporerte konvensjonene følger virkningen av menneskerettsloven § 3: bestemmelsene skal ved motstrid gå foran annen lovgivning. Dette er en forrangsregel, og den er ikke underlagt Kløfta-doktrinens differensiering av prøvingsintensiteten.

Tolkningen skjer etter EMDs metode. Norske domstoler skal foreta en selvstendig tolkning, men skal ikke være mer dynamiske enn EMD selv ville vært. Utgangspunktet ble lagt i Rt. 2000 s. 996 (Bøhler) med det såkalte klarhetskravet, som senere er nedtonet.

Domstolenes uavhengighet

Domstolenes uavhengighet er forankret i Grunnloven §§ 88, 90, 95 og i maktfordelingsprinsippet. Dommere kan ikke instrueres i den enkelte sak, og de har et særlig stillingsvern, jf. § 90 annet ledd – etter grunnlovsvedtaket 21. mai 2024 står dommernes vern der, mens § 22 annet ledd gjelder andre embetsmenn. Grunnloven § 95 første ledd fastsetter uttrykkelig at rettergangen skal være rettferdig og offentlig, mens annet ledd pålegger statens myndigheter å sikre domstolenes og dommernes uavhengighet og upartiskhet.

Studieguide: Domstolskontroll