Komplett pensumoversikt for statsforfatningsrett, folkerett og menneskerettigheter ved UiO — med forklaringer, sentrale begreper, eksamenstips og vanlige fallgruver. Eksamensoptimalisert basert på tidligere eksamener.
Ikke juridisk rådgivning
Dette er studiemateriell for eksamensforberedelse på eksamenssett.no — ikke juridisk bistand i konkrete saker. Lover og forskrifter endres, og eldre løsningsforslag gjenspeiler rettstilstanden på eksamenstidspunktet. Sjekk alltid gjeldende rett på lovdata.no. Slik lages og kvalitetssikres innholdet
Denne studieguiden dekker JUS2111 Statsforfatningsrett, folkerett og menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. Emnet tas i tredje semester av masterstudiet i rettsvitenskap, er på 20 studiepoeng, og består av tre delfag: statsforfatningsrett (10 sp), folkerett (5 sp) og internasjonale menneskerettigheter (5 sp).
Eksamen er en 6-timers skriftlig skoleeksamen. Formen har vært stabil siden våren 2020, da den egne teorioppgaven falt bort (siste gang høsten 2019): én sammenhengende praktikumsoppgave med et fiktivt faktum som reiser rettsspørsmål fra alle tre delfagene, avsluttet med en generell instruks av typen «drøft og løs de rettsspørsmål oppgaven reiser». To sett avviker fra dette: høsten 2021 var oppgaven lagt opp som fire notater/betenkninger, og våren 2025 som en utredning. Oppgaven har normalt to eller tre deler, og besvarelsen kan struktureres enten etter faktumets kronologi eller tematisk etter de tre fagene.
Guiden er bygget opp etter en temaliste som er kalibrert mot hva som faktisk har blitt testet i eksamenssettene og sensorveiledningene fra 2018 og fremover. Vær oppmerksom på at EU- og EØS-rett ikke er pensum i det moderne emnet, selv om det var eksamensstoff til og med våren 2020 (siste EØS-oppgave var NAV-saken i V2020).
Grunnloven som lex superior, statsrettslig metode, konstitusjonell sedvanerett, maktfordelingen, grunnlovsendring etter § 121 og konstitusjonell nødrett.
Grunnloven av 17. mai 1814 er Norges høyeste rettskilde. Den er lex superior: lov, forskrift og forvaltningsvedtak må vike ved motstrid. Grunnloven regulerer statens organisasjon, kompetansefordelingen mellom Stortinget, regjeringen og domstolene, og – etter reformen i 2014 – borgernes rettigheter i kapittel E (§§ 92–113).
Statsrettslig metode skiller seg fra alminnelig lovtolkning på tre punkter. For det første er ordlyden ofte gammel og delvis arkaisk, slik at en rent språklig tolkning kan gi resultater ingen lenger legger til grunn. Grunnloven § 3 sier at «den utøvende makt er hos Kongen», men reelt utøves makten av regjeringen under parlamentarisk kontroll. For det andre har konstitusjonell praksis stor vekt: langvarig, konsistent og allment akseptert praksis fra statsorganene kan utfylle og til dels endre Grunnlovens innhold. For det tredje spiller reelle hensyn og konstitusjonelle grunnverdier – demokrati, rettsstat, maktfordeling og menneskerettigheter – en betydelig rolle.
Konstitusjonell sedvanerett er regler med grunnlovs rang som ikke står i grunnlovsteksten. Vilkårene som normalt oppstilles, er langvarig praksis, at praksisen har vært konsistent, at den er fulgt i den overbevisning at den er rettslig bindende (ikke bare politisk hensiktsmessig), og at den er allment akseptert av statsorganene.
Det viktigste eksempelet er parlamentarismen, som utviklet seg fra 1884 og ble konstitusjonell sedvanerett lenge før den ble kodifisert i Grunnloven § 15 i 2007. Et annet eksempel er læren om at «lite inngripende» myndighetsoverføring kan skje etter Grunnloven § 26 annet ledd med alminnelig flertall – en regel som utelukkende bygger på konstitusjonell praksis, og som Høyesterett la til grunn i betenkningen om fjerde jernbanepakke (HR-2021-655-P) og i ACER II-dommen (HR-2023-2030-P).
Et klassisk stridsspørsmål er om konstitusjonell sedvanerett kan sette grunnlovsteksten til side (contra legem). Den rådende oppfatningen er at praksis kan utfylle og presisere teksten, men at direkte motstrid mot en klar grunnlovsbestemmelse krever endring etter § 121. Samtidig viser praksis at grensen ikke er skarp: kongens vetorett etter §§ 78 og 79 er formelt intakt, men er ikke brukt siden 1905 og anses i praksis bortfalt.
Maktfordelingen er en bærebjelke, men den er ikke ren. De tre grunnfunksjonene er fordelt slik:
Kryssforbindelsene er like viktige som fordelingen. Regjeringen har lovinitiativ. Stortinget kontrollerer regjeringen gjennom parlamentarismen og opplysningsplikten i § 82. Domstolene kontrollerer både Stortinget og forvaltningen gjennom prøvingsretten i § 89. Stortinget reiser tiltale for Riksretten etter § 86. Poenget er gjensidig kontroll og balanse, ikke vanntette skott.
Prosedyren har fem elementer: forslaget må fremsettes på det første, annet eller tredje storting etter et valg; det skal kunngjøres; det kan først vedtas på det første, annet eller tredje storting etter neste valg; det kreves to tredjedels flertall; og minst to tredjedeler av Stortingets medlemmer må være til stede.
Kravet om mellomliggende valg er kjernen. Begrunnelsen er at velgerne skal kunne ta stilling til forslaget – en form for indirekte folkeavstemning, og et utslag av folkesuverenitetsprinsippet. Kravene til kvalifisert flertall og kvorum skal sikre bred enighet og hindre at et tilfeldig flertall endrer konstitusjonen.
Bestemmelsen har også en materiell side: endringen må ikke «motsi denne Grunnlovs prinsipper», og skal bare gjelde modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke forandrer konstitusjonens ånd. Det er omstridt om dette er en rettslig skranke domstolene kan håndheve. Ingen grunnlovsendring er kjent ugyldig på dette grunnlaget, og praksis viser at svært vidtgående endringer er gjennomført – parlamentarismens kodifisering i 2007 og hele rettighetskapittelet i 2014.
Konstitusjonell nødrett innebærer at statsmaktene under helt ekstraordinære omstendigheter kan fravike Grunnlovens regler for å redde statens eksistens eller sentrale samfunnsfunksjoner. Læren bygger på Elverumsfullmakten i 1940 og på rettsoppgjøret etter krigen. Terskelen er meget høy: det må foreligge en akutt og alvorlig krisesituasjon, det må ikke være mulig å følge de ordinære prosedyrene, og tiltakene må ikke gå lenger enn nødvendig og bør være midlertidige. Læren kan ikke brukes for å spare tid eller for å omgå upraktiske flertallskrav.
Nøkkelformler
Vanlige feil
Eksamenstips
Laster...