Hva er det rettslige grunnlaget for diplomatisk immunitet, og hvilke hovedformer for immunitet nyter en akkreditert diplomat i mottakerstaten?
Klikk for å snu kortet
Diplomatisk immunitet er regulert i Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem (1961), som i stor grad kodifiserer folkerettslig sedvane. En akkreditert diplomat nyter (1) personlig ukrenkelighet (art. 29) – diplomaten kan ikke pågripes eller fengsles, (2) full immunitet mot mottakerstatens strafferettslige jurisdiksjon (art. 31), og som hovedregel mot sivil- og forvaltningsrettslig jurisdiksjon, samt (3) ukrenkelighet for ambassadens lokaler, arkiv og korrespondanse (art. 22 og 24). Immuniteten gjelder ikke som et personlig privilegium, men for å sikre at diplomatiske funksjoner kan utøves uavhengig (funksjonell begrunnelse). Den kan oppheves («waiver») av senderstaten (art. 32), og mottakerstaten kan uansett erklære diplomaten persona non grata og utvise vedkommende (art. 9).
Space / Enter for å snu