Hva uskifte er – og hva det ikke er

Uskifte betyr at den lengstlevende ektefellen overtar formuen etter førstavdøde udelt, slik at skiftet med førstavdødes øvrige arvinger utsettes – normalt til lengstlevende selv dør eller selv krever skifte. Uskifte er derfor ikke en egen arveform: arvingenes arverett består, men den blir først gjort opp senere. Reglene står i arveloven kapittel 5 (§§ 14 flg.) og gjelder ved siden av ektefellens arverett etter §§ 8 og 9.

Skill uskifte skarpt fra sammensatt skifte, der det først skjer et delingsoppgjør etter ekteskapsloven og så et arveoppgjør over førstavdødes nettoandel. Ved uskifte skjer ingen av disse operasjonene ved dødsfallet – de kommer først når uskiftet opphører, og da med de verdiene boet har på opphørstidspunktet. En besvarelse som regner ut arvelodder ved dødsfallet i en uskiftesituasjon, har misforstått instituttet.

Vilkårene for uskifte

Hovedregelen i arveloven § 14 er at den lengstlevende ektefellen har rett til å overta felleseiet uskiftet overfor førstavdødes andre arvinger etter loven. Overfor ektefellenes felles livsarvinger er retten ubetinget – de kan ikke motsette seg uskifte. Tre begrensninger er sentrale:

Særeie: Særeie kan bare overtas uskiftet dersom det er fastsatt i ektepakt eller de øvrige arvingene samtykker, jf. § 15. Det holder altså ikke at ektefellene muntlig var enige.
Særskilte livsarvinger: Har arvelateren særkullsbarn, er uskifteretten overfor disse betinget av samtykke, jf. § 16. Nekter særkullsbarnet, må lengstlevende skifte med det barnet – men kan fortsatt sitte i uskifte med resten av boet overfor de felles livsarvingene. Delvis uskifte er altså mulig.
Hva uskifteformuen omfatter: Etter § 18 omfatter uskifteformuen det lengstlevende overtok uskiftet, og dessuten det han eller hun senere erverver. Det betyr at lengstlevendes egen lønn, arv og gevinster som hovedregel går inn i uskifteformuen – noe som er en fordel for lengstlevende når verdiene faller, og en ulempe når de stiger.

Rådigheten under uskiftet

Etter § 22 rår lengstlevende i levende live «som en eier» over uskifteformuen. Utgangspunktet er altså full rettslig og faktisk råderett: eiendeler kan selges, pantsettes og forbrukes. Allerede forarbeidene til uskifteloven av 1927 presiserte imidlertid at det gjelder en aktsomhetsplikt overfor arvingenes interesser, og at loven gir grunnlag for å slå ned på disposisjoner som innebærer misbruk (jf. Ot.prp. nr. 40 (1927) s. 5, sitert i HR-2022-2157-A avsnitt 52). De to praktisk viktigste lovfestede begrensningene er gaveforbudet i § 23 og begrensningen for arveoppgjør i § 24.

Gaveforbudet i § 23 og omstøtelse

Etter § 23 første ledd kan lengstlevende «ikke uten samtykke fra arvingene gi gaver som står i misforhold til formuen i uskifteboet. Dette gjelder også gavesalg.» Andre ledd presiserer at det må være gitt «en gave av uskifteformuen». Subsumsjonen skjer derfor i fire trinn:

Er det en gave? Vurderingstemaet er om det foreligger en vederlagsfri formuesforskyvning i gavehensikt, jf. Rt. 2014 s. 1248 avsnitt 38. Gavesalg – salg klart under markedsverdi – rammes uttrykkelig.
Er gaven gitt av uskifteformuen? Ligger gjenstanden utenfor uskifteformuen (typisk lengstlevendes særeie), begrenser § 23 ikke rådigheten i det hele tatt.
Står gaven i misforhold til formuen i boet? Dette er kjernevurderingen.
Er det samtykke? Samtykke fra samtlige arvinger avskjærer omstøtelse.

Om misforholdsvurderingen er HR-2022-2157-A den sentrale avgjørelsen. Saken gjaldt en mann i uskifte som ga bort litt over 20 prosent av verdiene i uskifteboet til sin nye samboers livsarvinger. Dommen gjaldt arvelova 1972 § 19, men vurderingstemaet er videreført i § 23. Høyesterett sluttet fra ordlyden «mishøve til» at det skal skje en vurdering av forholdet mellom gavens størrelse og formuen i boet, og at et slikt forhold naturlig uttrykkes i prosent (avsnitt 49). Samtidig gir ordlyden anvisning på en konkret vurdering: om det foreligger misforhold, «kan ikke avgjøres ut fra det prosentvise forholdet alene» (avsnitt 50). Momenter er boets størrelse, gavens karakter og formål, hvem mottakeren er, og hvor sterkt arvingenes utsikt til arv svekkes.

Samboeruskifte

Samboere har en snevrere uskifterett enn ektefeller. Etter arveloven § 32 omfatter samboeruskiftet bare bestemte eiendeler – felles bolig og innbo, samt bil og fritidseiendom med innbo som har tjent til parets felles bruk – og retten forutsetter som hovedregel felles barn. Etter § 36 går også det lengstlevende senere blir eier av og som «hører naturlig sammen med» de overtatte eiendelene, inn i uskifteformuen; nytt innbo og verdistigning ved oppussing er typiske eksempler. Rådighetsbegrensningene er de samme: § 37 tredje ledd gjør §§ 23 og 24 gjeldende også for samboeruskifte. Veien til gaveforbudet går altså gjennom § 37 – å hoppe rett til § 23 i et samboeruskifte er en hjemmelsfeil sensor legger merke til.

Opphør av uskiftet

Uskiftet opphører når lengstlevende gifter seg på nytt, når lengstlevende selv velger å skifte, når en arving krever skifte etter arvelovens regler om dette – blant annet der lengstlevende misbruker rådigheten – og når lengstlevende dør. Da gjennomføres et sammensatt skifte: uskifteformuen deles mellom lengstlevende og førstavdødes arvinger etter forholdstall, med verdiene på skiftetidspunktet.

Eksempel 1 – særkullsbarn som nekter samtykke

Faktum: Marte og Peder var gift med fullstendig felleseie og hadde de felles barna Lukas og Emma. Marte hadde i tillegg datteren Kristin fra et tidligere forhold. Da Marte dør, vil Peder sitte i uskifte. Kristin nekter og krever arven utbetalt straks.

Subsumsjon: Hjemmelen er § 14: Peder har rett til å overta felleseiet uskiftet overfor Martes «andre arvinger etter loven». Overfor Lukas og Emma er retten ubetinget. Kristin er derimot Martes særskilte livsarving, og etter § 16 er uskifteretten overfor henne betinget av samtykke. Vilkåret er ikke oppfylt. Konklusjon: Peder må skifte med Kristin og betale ut hennes arv etter Marte, men kan sitte i uskifte med den resterende delen av boet overfor de felles barna.

Eksempel 2 – gave fra uskifteboet

Faktum: Hans satt i uskifte etter sin avdøde kone. Uskifteformuen var verdt 9 millioner kroner. Hans fikk samboeren Bodil, og overførte vederlagsfritt en fritidseiendom fra uskifteformuen, verdt 2 millioner kroner, til Bodils sønn Tobias. Hans' egne barn krever gaven omstøtt.

Subsumsjon: Hjemmelen er § 23, jf. utgangspunktet i § 22. Overføringen er vederlagsfri og skjedde i gavehensikt, og eiendommen tilhørte uskifteformuen – vilkårene i første og andre ledd er dermed aktuelle. Gaven utgjør om lag \(22\) prosent av boet. Etter HR-2022-2157-A avsnitt 49–50 er prosentforholdet et relevant utgangspunkt, men ikke alene avgjørende. For misforhold taler at boet ikke er særlig stort, at mottakeren står helt utenfor kretsen av arvinger, og at arvingenes utsikt til arv svekkes merkbart. Mot taler at gaven er en enkeltstående disposisjon, og at lengstlevende rår som en eier. Konklusjon: gaven står trolig i misforhold til formuen i boet, og siden samtykke ikke er gitt, kan den kreves omstøtt.

Eksempel 3 – eiendel utenfor uskifteformuen

Faktum: Lars satt i samboeruskifte etter Kari og hadde overtatt felles bolig og innbo. Lars eide i tillegg en hytte som aldri hadde tjent til parets felles bruk. Han gir hytta til sin nye kjæreste. Karis sønn Ole krever gaven omstøtt.

Subsumsjon: Rettslig grunnlag er § 37 tredje ledd, jf. § 23. Vilkåret i § 23 andre ledd er at det er gitt «en gave av uskifteformuen». Samboeruskiftet omfatter etter § 32 bare bestemte eiendeler, og hytta faller utenfor; den hører heller ikke naturlig sammen med de overtatte eiendelene etter § 36. Konklusjon: § 23 begrenser ikke rådigheten over hytta, og gaven kan ikke omstøtes – uansett hvor stor verdien er.

Studieguide: Arverett: Uskifte