Komplett pensumoversikt for innføring i filosofihistorie ved UiO — med forklaringer, sentrale begreper, eksamenstips og vanlige fallgruver. Eksamensoptimalisert basert på tidligere eksamener.
FIL1005 Innføring i filosofihistorie frem til 1800 er et grunnleggende bacheloremne ved Universitetet i Oslo som gir studentene oversikt over den vestlige filosofiens utvikling fra antikken til opplysningstiden. Emnet leser et utvalg sentrale tenkere tett: fra antikkens Platon og Aristoteles, via middelalderens Augustin, til den tidlig moderne filosofiens store skikkelser — Descartes, Hume og Kant. Tyngdepunktet ligger på metafysikk (læren om virkelighetens grunnstruktur — substans, form/stoff, sjel og legeme) og erkjennelsesteori (epistemologi — hva kunnskap er, hvordan vi får den, og hvor sikker den kan være). Et gjennomgående spørsmål er forholdet mellom sansning og tenkning/forstand, og hvordan ulike filosofer trekker grensen mellom ekte kunnskap og blott og bart meninger.
Eksamen er en 4-timers digital skoleeksamen i Inspera uten hjelpemidler. Du besvarer én av to (av og til tre) oppgaver. Formatet veksler mellom to typer: brede essayoppgaver der du redegjør for og sammenligner to filosofer (typisk «velg to av Aristoteles, Descartes, Hume og Kant og sammenlign deres syn på substans»), og oppgaver delt i flere underspørsmål (a), (b), (c) som alle må besvares, ofte bygd rundt et tema som jeg'et, menneskets natur eller erkjennelsens problem. Uansett format er kjernekompetansen den samme: du må kunne gjengi hver tenkers posisjon korrekt og fyldig, sette dem i dialog (peke på likheter og forskjeller — ikke skrive to løsrevne referater), og bruke presise fagbegreper.
Sensorveiledningene premierer svar som er klart strukturert, viser presis begrepsbruk, gjengir teoriene korrekt, og som faktisk sammenligner der oppgaven ber om det. Et godt svar viser også at du forstår argumentasjonen, ikke bare konklusjonene — for eksempel hvorfor Descartes' tvil leder til cogito, hvorfor Hume mener kausalitet ikke kan begrunnes rasjonelt, eller hvorfor Kant mener årsaksbegrepet er en betingelse for erfaring i det hele tatt.
De hyppigst eksaminerte temaene er, ut fra oppgavehistorikken: Descartes (cogito, metodisk tvil, dualisme, mekanistisk natursyn — i nær sagt hver eksamen), Hume (kausalitet, idékobling, jeg'et, naturalisme/skeptisisme — like hyppig), Platon og Aristoteles (idélære, sollignelsen, Staten, form/stoff, substans, teleologi, antropologi), og Kant (kategoriene, svaret til Hume, synet på jeg'et). Begrepet substans går igjen som en rød tråd på tvers av epoker. Augustin, middelalder og tysk idealisme utover Kant spiller en mer perifer rolle.
Den greske filosofiens fremvekst fra førsokratikernes naturfilosofi til Sokrates' etiske vending, og de grunnleggende spørsmålene om arché, forandring og kunnskap som rammer inn hele pensum.
Den vestlige filosofien oppstår i de greske bystatene rundt 600 f.Kr., da tenkere begynte å søke naturlige forklaringer på verden i stedet for mytologiske. De såkalte førsokratikerne spurte etter arché — verdens urstoff eller grunnprinsipp. Thales mente alt var vann; Anaximander postulerte det ubestemte (apeiron); Herakleitos hevdet at alt flyter (panta rhei) og at virkeligheten styres av en stadig forandring og strid mellom motsetninger. Parmenides hevdet det motsatte: at forandring er en illusjon, fordi det værende er ett, udelelig og uforanderlig — det ikke-værende kan ikke tenkes.
Motsetningen mellom Herakleitos (alt forandrer seg) og Parmenides (intet forandrer seg) setter dagsorden for resten av antikken: Hvordan kan vi ha sikker kunnskap om en verden i stadig endring? Dette spørsmålet arver Platon, som svarer med å skille et foranderlig sanseverden fra en uforanderlig idéverden. Sofistene (f.eks. Protagoras) trakk en relativistisk konklusjon: «mennesket er alle tings mål» — sannhet er relativ til den enkelte.
Sokrates (469–399 f.Kr.) flyttet filosofiens fokus fra naturen til mennesket og det gode liv. Gjennom sin spørremetode (elenkhos, den sokratiske dialog) avslørte han at samtalepartnernes tilsynelatende kunnskap var skinn. Hans innsikt var paradoksal: han visste at han intet visste. Sokrates skrev ingenting selv; vi kjenner ham gjennom Platons dialoger, der han er hovedperson.
Eksempel i eksamensstil: Gjør kort rede for hvordan motsetningen mellom Herakleitos og Parmenides danner bakteppet for Platons skille mellom sanseverden og idéverden.
Svarskisse: Herakleitos hevder at sanseverdenen er i konstant flyt — ingenting forblir det samme, så stabil kunnskap synes umulig. Parmenides hevder at det sant værende må være uforanderlig og at sansene bedrar oss. Platon forsoner de to: han gir Herakleitos rett om sanseverdenen (den er foranderlig, og derfor kan vi bare ha meninger om den), men gir Parmenides rett om at ekte kunnskap krever et uforanderlig objekt — og dette finner han i de evige, uforanderlige idéene. Dermed blir værensproblemet (hva er virkelig?) og kunnskapsproblemet (hva kan vi vite?) to sider av samme sak.
Nøkkelformler
Vanlige feil
Eksamenstips
Laster...