Komplett pensumoversikt for innføring i etikk ved UiO — med forklaringer, sentrale begreper, eksamenstips og vanlige fallgruver. Eksamensoptimalisert basert på tidligere eksamener.
FIL1003 Innføring i etikk er et grunnleggende bacheloremne ved Universitetet i Oslo som gir studentene innføring i moralfilosofiens sentrale teorier, begreper og debatter. Emnet dekker normativ etikk (hvilke handlinger som er riktige), metaetikk (hva moralske utsagn betyr og om de kan være sanne), og anvendt etikk (hvordan teoriene brukes på konkrete spørsmål). Sentralt står de tre store normative tradisjonene — konsekvensetikk, pliktetikk og dydsetikk — samt politisk filosofi om rettferdighet, samfunnskontrakt og frihet. Pensum spenner fra antikkens Platon og Aristoteles, via Hobbes, Hume, Kant, Mill og Rawls, til samtidstenkere som Nussbaum, Anscombe, Nagel, Pettit, Berlin og Young.
Eksamen er en 4-timers digital skoleeksamen i Inspera uten hjelpemidler. Formatet har variert over årene. De eldre settene (V2015–V2023) er rene essayoppgaver der du besvarer én av to brede drøftingsoppgaver, ofte delt i et redegjørende ledd (a) og et drøftende ledd (b). Det nyeste settet (V2025) er todelt: Del 1 er essay der du besvarer to av fire oppgaver (vektes 60 %), mens Del 2 er flervalgsoppgaver om enkeltfilosofers posisjoner (vektes 40 %). Uansett format er kjernekompetansen den samme: du må kjenne de store teoriene grundig, kunne sammenligne dem (peke på likheter og forskjeller), og argumentere selvstendig for et eget standpunkt.
Essayoppgavene følger et gjenkjennelig mønster: «Diskuter med utgangspunkt i to filosofer fra pensum. Pek på likheter og forskjeller, og argumenter for det synet du mener er best.» Sensorveiledningene premierer svar som er klart strukturert, viser presis begrepsbruk, gjengir teoriene korrekt og fyldig, setter dem i dialog med hverandre (ikke to løsrevne referater), og munner ut i en begrunnet egen vurdering. Et godt svar drøfter også innvendinger og motargumenter.
De hyppigst eksaminerte temaene er, ut fra oppgavehistorikken: konsekvensetikk/utilitarisme og dens kritikere (svært ofte), pliktetikk (Kant — kategorisk imperativ, løftebrudd, rettsplikter vs. dydsplikter), samfunnskontrakt og rettferdighet (Hobbes, Locke, Rawls — gjentas i nær sagt hver eksamen), dydsetikk (Aristoteles, Anscombe), samt frihet og undertrykkelse (Berlin, Pettit, Young, Nussbaum) i flervalgsdelen. Metaetiske posisjoner (kulturrelativisme, Hume, Nietzsche) testes særlig i flervalgsdelen.
Hva normativ etikk er, skillet mellom de tre store teoritypene (konsekvens-, plikt- og dydsetikk), og det grunnleggende skillet mellom handling, agent og konsekvens.
Normativ etikk er den delen av moralfilosofien som forsøker å besvare spørsmålet hva som gjør en handling riktig eller gal, og hvordan vi bør leve. Den skiller seg fra metaetikk (som spør om hva moralske utsagn betyr og om de kan være sanne) og fra anvendt etikk (som bruker teoriene på konkrete spørsmål som abort, dyrevelferd eller fordeling av helsegoder). Normativ etikk leverer altså kriterier for moralsk vurdering.
Tradisjonelt deles normative teorier inn i tre hovedtyper, etter hvor de plasserer det moralsk grunnleggende:
En sentral akse i emnet — eksplisitt eksaminert i flere sett — er skillet mellom teorier som fokuserer på egenskaper ved den utførte handlingen (konsekvens- og pliktetikk) og teorier som fokuserer på egenskaper ved den som handler (dydsetikk). Konsekvens- og pliktetikk er begge handlingssentrerte: de vurderer enkelthandlinger ut fra utfall eller regel. Dydsetikken er aktørsentrert: den vurderer karaktertrekk og hva den dydige personen ville gjort.
Inndelingen gir et kart over feltet, men er ikke vanntett. Regelutilitarismen nærmer seg deontologien ved å vurdere regler snarere enn enkelthandlinger. Kant kan leses som mer aktørsentrert enn man tror, siden han vektlegger viljens godhet. Et godt eksamenssvar bruker inndelingen som verktøy, men viser også at grensene er flytende.
Tenk deg at en venn spør om du liker hennes nye, etter ditt syn smakløse, jakke. De tre teoriene gir ulike svar. Konsekvensetikeren spør hvilke utfall en hvit løgn vs. ærlighet vil ha — vil sannheten såre unødig, eller styrke tilliten på sikt? Pliktetikeren spør om en maksime om å lyve kan villes som allmenn lov — og svarer typisk nei, så man bør ikke lyve. Dydsetikeren spør hva en person med dydene ærlighet, vennlighet og taktfullhet ville gjort — kanskje en sannferdig, men skånsom formulering. Samme situasjon, tre ulike begrunnelsesstrukturer. Et godt svar viser nettopp hvordan teoriene gir ulike begrunnelser, ikke bare ulike konklusjoner.
Nøkkelformler
Vanlige feil
Eksamenstips
Laster...