Descartes' substansdualisme

René Descartes argumenterte for at virkeligheten består av to grunnleggende substanstyper:

Res cogitans (tenkende substans / sinnet): Kjennetegnet av bevissthet, ikke-utstrakt, ikke-delbart, ikke romlig lokalisert på samme måte som kroppen.
Res extensa (utstrakt substans / kroppen og den materielle verden): Kjennetegnet av romlig utstrekning, form, bevegelse, delelighet.

Sinnet og kroppen er to ontologisk separate substanser. Argumentet for dualisme: Descartes' cogito-argument viser at sinnet kan erkjennes sikkert uten å forutsette kroppens eksistens. Dessuten er sinnet ikke-romlig og ikke-delbart, mens kroppen er romlig og delbar — de har grunnleggende ulike egenskaper, altså er de ulike substanser.

Interaksjonsproblemet

Dersom sinn og kropp er radikalt ulike substanser, er det uklart hvordan de kan påvirke hverandre. Likevel er det åpenbart at de gjør det: smerte (mental tilstand) får meg til å trekke hånden (fysisk handling); en spiker i hånden (fysisk) forårsaker smerte (mental).

Interaksjonsproblemet ble formulert av Descartes' samtidige Elisabeth av Böhmen i et brev til ham (1643): Hvordan kan en ikke-romlig substans sette en romlig substans i bevegelse? Descartes' svar — at samspillet skjer i pinealkjertelen — er utilfredsstillende og forklarer ikke det grunnleggende problemet.

Problemet forsterkes av moderne fysikk: kausal lukkethet av det fysiske innebærer at enhver fysisk hendelse har en fullstendig fysisk årsak. Dersom mentale tilstander er ikke-fysiske, kan de ikke sette fysiske hendelser i gang uten å bryte energikonserveringens lov.

Historiske løsninger: okasjonalisme og parallelisme

Okasjonalisme (Malebranche): Sinn og kropp interagerer ikke direkte. Gud griper inn ved enhver korresponderende tilstand og sørger for at mental tilstand A ledsages av kroppslig tilstand B.

Psykofysisk parallelisme (Leibniz): Sinn og kropp interagerer aldri — de er som to klokker som ble stilt inn synkront ved skapelsen (forutbestemt harmoni). Begge løsningene er teologisk avhengige og aksepteres sjelden i dag.

Kripkes modalargument for dualisme

Saul Kripke gir et moderne, modallogisk argument for en form for dualisme som er forskjellig fra Descartes'. Der Descartes bygger på begripelighet og klar og distinkt persepsjon (jeg kan tenke meg sinnet uten kroppen, altså er de adskilte), bygger Kripke på rigid designasjon: både «smerte» og «C-fiber-aktivering» er rigide designata. Dersom de virkelig var identiske, måtte identiteten være metafysisk nødvendig (sann i alle mulige verdener), slik «vann = H₂O» er. Men det synes begripelig at smerte kan opptre uten C-fiber-aktivering og omvendt. For ekte identiteter (vann/H₂O) kan en slik tilsynelatende mulighet bortforklares — vi forveksler noe annet med vann. For smerte er dette umulig: smertens vesen er nettopp hvordan den føles. Altså kan ikke tilsynelatende mulighet bortforklares, og smerte ≠ C-fiber-aktivering. Kripkes argument retter seg dermed primært mot type-identitetsteorien, mens Descartes' argument konkluderer med to atskilte substanser.

Egenskapsdualisme

En mildere form for dualisme er egenskapsdualisme: Det finnes bare én type substans (fysisk), men den har to typer egenskaper — fysiske og mentale/fenomenale. Mentale egenskaper er ikke redusible til fysiske. Egenskapsdualisme unngår substansdualismens interaksjonsproblem, men møter problemet om mental kausalitet (se eget tema).

Eksempel: Elisabeth av Böhmen vs. Descartes

Elisabeth spør: «Hvordan kan sjelens vilje — som ikke har utstrekning — sette kroppen i bevegelse?» Descartes svarer ved å peke på pinealkjertelen som kontaktpunktet. Men Elisabeth insisterer: pinealkjertelen er selv en fysisk ting — hvordan setter en ikke-romlig substans den i bevegelse? Descartes kan ikke besvare dette uten å forutsette det han skal forklare. Problemet forblir uløst innenfor en strikt substansdualistisk ramme.

Studieguide: Substansdualisme og interaksjonsproblemet

Studieguide: Substansdualisme og interaksjonsproblemet