God oversikt over pensum med forklaringer, formler, vanlige feil og eksamenstips.
Denne studieguiden dekker de sentrale temaene i FIL1001 Innfoering i filosofi ved Universitetet i Oslo. Kurset har undertittelen 'Innfoering i metafysikk og bevissthetsfilosofi' og er delt i to hoveddeler: Del 1: Metafysikk og Del 2: Bevissthetsfilosofi.
Eksamen er en 4-timers skoleeksamen uten hjelpemidler. Du skal besvare fire oppgaver -- to fra metafysikk og to fra bevissthetsfilosofi (i nyere format med to deler) eller fire av aatte spoersmaal (i eldre format). Alle oppgavene teller likt, og hver enkelt maa kunne vurderes til bestaaatt for at det kan gis en samlet staakarakter.
Oppgavene foelger et fast moenster: du skal redegjore for en posisjon eller et begrep, sammenligne med andre syn, og diskutere om posisjonen er plausibel. Kritisk droefting og selvstendig argumentasjon er avgjorende for aa faa god karakter. De hyppigste emnene paa eksamen er kausalitet, bevissthetsfilosofiens hovedposisjoner (dualisme, identitetsteori, funksjonalisme), tid og rom, fri vilje, personlig identitet, og modalitet.
Humes regularitetsteori, Lewis' kontrafaktiske analyse, og problemer med begge tilnaerminger. Kausalitet er det hyppigste enkelttemaet paa FIL1001-eksamen.
David Hume argumenterer for at vi aldri direkte observerer kausalitet -- vi observerer bare at en type hendelse regelsmessig foelger en annen. Naar vi sier at A foraarsaket B, sier vi egentlig tre ting: (1) A og B staar i romlig naerhet (contiguity), (2) A kommer foer B i tid (temporal priority), og (3) hendelser av type A alltid foelges av hendelser av type B (constant conjunction). Det er denne regelsmessige samforekomsten -- regulariteten -- som utgjor kausalitet ifølge Hume. Det finnes ingen skjult 'kraft' eller 'noedvendig forbindelse' i naturen; vaart begrep om kausal noedvendighet er bare en mental vane som oppstaar gjennom gjentatt erfaring av regulariteter.
Humes syn har en viktig epistemologisk dimensjon: han hevder at vaart begrep om noedvendig forbindelse stammer fra en foelelse i sinnet, ikke fra observasjon av noe i verden. Naar vi gjentatte ganger ser at ild foelges av varme, utvikler sinnet en forventning -- og denne forventningen forveksler vi med en objektiv noedvendighet i naturen. Det er altsaa en psykologisk forklaring paa hvorfor vi tror paa kausalitet, selv om vi aldri observerer den direkte.
Humes syn reiser umiddelbart problemer. For det foerste ser det ut til at mange regulariteter ikke er kausale: dag foelger alltid natt, men dag foraaarsaker ikke natt. For det andre kan vi forestille oss genuint kausale forbindelser som bare forekommer en gang (singulaar kausalitet), noe som regularitetsteorien ikke kan fange opp. For det tredje gir Humes teori ingen forklaring paa retningen av kausalitet -- hvorfor aarsaken kommer foer virkningen.
David Lewis tilbyr et alternativ: kausalitet analyseres gjennom kontrafaktiske betingelser. A foraarsaket B betyr (forenklet) at hvis A ikke hadde skjedd, ville B heller ikke ha skjedd. Lewis formulerer dette presist ved hjelp av sin teori om mulige verdener: en kontrafaktisk betingelse er sann dersom den naermeste mulige verdenen der A ikke skjer, ogsaa er en verden der B ikke skjer. 'Naermeste' betyr den verdenen som ligner mest paa den faktiske.
Lewis' analyse har klare likhetspunkter med Hume: begge avviser mystiske kausale 'krefter' i naturen, og begge forsoeker aa analysere kausalitet i termer av noe mer grunnleggende (regularitet hos Hume, kontrafaktiske avhengigheter hos Lewis). Begge er ogsaa empirister i den forstand at de avviser at vi har direkte tilgang til kausal noedvendighet.
Men Lewis' analyse staar overfor egne problemer. Fravarsaarsaker (causation by absence) er vanskelige: Hvis jeg glemmer aa vanne planten og den doer, foraarsaket mitt fravaer doeden? Den kontrafaktiske testen gir ja (hadde jeg vannet, hadde den levd), men mange finner det kontraintuitivt at et fravaer kan vaere en aarsak. Overbestemmelse (overdetermination) er et annet problem: to skyttere skyter samtidig, begge kulene er dødelige. Hadde skytter A ikke skutt, ville offeret fortsatt doedd (pga. skytter B). Lewis' analyse synes aa si at A ikke foraarsaket doeden, noe som er problematisk. Lewis forsoeker aa haandtere slike tilfeller gjennom kausale kjeder. Et tredje problem er forebygging (preemption): A foraaarsaker B, men C ville ogsaa ha foraarsaket B dersom A ikke hadde skjedd. Hadde A ikke skjedd, ville B likevel ha skjedd (via C) -- saa den kontrafaktiske testen gir feil svar. Lewis' senere versjoner av teorien innfoerer kausale kjeder og 'fragile events' for aa haandtere dette, men kritikere mener at disse modifikasjonene gjor teorien mindre elegant.
Eksempel 1 (H2024, oppg. 1): 'Gjor rede for Lewis' syn paa kausalitet, og om det har likhetspunkter med det til Hume. Diskuter saa mulige innvendinger mot Lewis' syn.' Her maa du foerst forklare den kontrafaktiske analysen presist, deretter vise forbindelsen til Hume (begge avviser kausale krefter), og til slutt presentere og vurdere innvendinger som overbestemmelse og fravarsaarsaker.
Eksempel 2 (H2022, oppg. 4): 'Hva kjennetegner en kontrafaktisk analyse av kausalitet? Diskuter noen av de problemene den kontrafaktiske analysen stoeter paa.' Her er fokus paa Lewis' teori spesifikt, med vekt paa problemer. Strukturer svaret: foerst analysen, deretter minst to-tre distinkte problemer med droefting.
Nøkkelformler
Vanlige feil
Eksamenstips
Laster...