Studieguide for FIL1001 Innføring i metafysikk og bevissthetsfilosofi

Eksamensmønster

Temaet er tilbudt i 7 av 22 sett (V2008, V2010, V2018, V2018u, H2018, H2022, H2023) og i 2 av de 3 nyeste. Hovedvinkelen er Aristoteles: hva substans er og hvorfor den bærer hele kategorilæren (V2008, V2018, H2022, H2023 — de to siste nesten likt formulert). Andre vinkler: hva en kategori er og hvorfor det er vanskelig å finne de grunnleggende (V2018u), Aristoteles sammenlignet med Locke (H2018), og hva essensialisme er og hvordan man skal finne en tings essens (V2018).

Det finnes ingen egen sensorveiledning for temaet. Den generelle veiledningen fra H2018 sier i sum at et godt svar er ryddig bygd opp, viser presis kunnskap om teoriene, får fram hvordan argumentene henger sammen, drøfter selvstendig og forsvarer et eget syn.

Ontologi og kategorier

Ontologien spør hva som finnes og hvilke slag av ting som finnes. En kategori er et høyeste slag: alt som er, faller inn under én av dem. Aristoteles (Kategoriene) lister ti: substans, kvantitet, kvalitet, relasjon, sted, tid, stilling, å ha, å gjøre og å lide. Listen er delvis funnet ved å spørre hvilke spørsmål vi kan stille om en ting (hva er det? hvor stort? hvordan? hvor? når?). Det gir en kjent innvending: kategoriene ser ut til å speile gresk grammatikk mer enn virkeligheten, og Aristoteles gir ingen fullstendig begrunnelse for at det er nettopp ti.

Primær og sekundær substans

Aristoteles bruker to relasjoner. Noe kan sies om et subjekt (arten «menneske» sies om Sokrates), og noe kan være i et subjekt, det vil si ikke kunne eksistere atskilt fra det (en bestemt hvithet i en bestemt kropp). Det gir fire ruter:

• Verken sies om eller i: primær substans — dette mennesket, denne hesten.
• Sies om, men ikke i: sekundær substans — arten og slekten (menneske, dyr).
• I, men ikke sies om: en enkeltstående egenskap — denne bestemte hvitheten.
• Både sies om og i: en allmenn egenskap — hvithet, kunnskap.

Alt annet er enten sagt om eller er i de primære substansene. Derfor er de ontologisk grunnleggende: fjerner du dem, finnes det ikke noe å si noe om og ikke noe for egenskapene å være i. Aristoteles' mest særegne kjennetegn er at en substans, uten å slutte å være én og den samme, kan ta imot motsatte egenskaper — mennesket blir blekt og senere mørkt, varmt og så kaldt. En egenskap kan ikke det: en farge blir ikke motsatt av seg selv. Slik blir substansen det som gjennomgår endring.

I Metafysikken (bok Z) spør Aristoteles hva som gjør et individ til substans, og svaret flytter seg mot formen eller essensen: en ting er sammensatt av materie og form (hylemorfisme), og formen er det som gjør materien til en hest og ikke en haug med kjøtt. Mange tolkere ser en spenning her: I Kategoriene er individet mest substans, i Metafysikken formen. Å nevne spenningen og ta stilling til den viser selvstendighet.

Locke: substansen som ukjent bærer

Locke spør hva vi egentlig har en idé om når vi sier «substans». Vi observerer bare egenskaper (farge, form, hardhet), og fordi vi ikke kan tenke oss at de svever fritt, antar vi en bærer bak dem — et substrat vi ikke har noen positiv idé om. Han skiller også mellom nominell essens (de kjennetegnene vi bruker for å sortere, f.eks. gult, tungt, formbart for gull) og reell essens (den ukjente indre beskaffenheten som gir kjennetegnene). Kontrasten til Aristoteles er skarp: for Aristoteles er substansen det vi kjenner best (dette mennesket og hva det er), for Locke er den nesten ukjennelig.

Innvendinger: Berkeley og Hume trekker Lockes tanke videre og spør hvorfor vi skal anta et substrat vi aldri kan erfare. Bundelteorien sier at en ting bare er en samling egenskaper. Den unngår det ukjente substratet, men får egne problemer: to ting med nøyaktig samme egenskaper ville bli én og samme bundel, og hvis tingen er egenskapene sine, ser det ut som den blir en annen ting hver gang den endrer seg. Her står Aristoteles sterkt: substansen er ikke egenskapene, men heller ikke et tomt substrat — den er individet av et bestemt slag.

Essensialisme

Essensialismen sier at noen egenskaper en ting har nødvendig: den kunne ikke mistet dem og fortsatt eksistert. At Sokrates er et menneske er essensielt; at han er blek er aksidentelt. Problemet er hvordan vi avgjør hva som er essensielt. Quine setter det på spissen: en matematiker er vel nødvendigvis rasjonell og bare tilfeldigvis tobeint, en syklist nødvendigvis tobeint og tilfeldig rasjonell — hva da med en syklende matematiker? Quines poeng er at nødvendigheten ser ut til å følge beskrivelsen vi velger, ikke tingen selv. Essensialisten svarer at noen sorteringer er naturlige (arten, opphavet) og andre ikke; Kripkes argumenter for at opprinnelse og stoff er essensielt er et moderne forsvar.

Slik skriver du svaret på 1 time

• Bruk 5 minutter på en disposisjon: kategori → firedelingen → substansens forrang → endring → innvending → standpunkt.
• For bestått: forklar primær/sekundær substans med eksempler og hvorfor de andre kategoriene er avhengige av substansen.
• For B/A: få fram spenningen mellom Kategoriene og Metafysikken, og drøft én innvending (bundelteorien, Lockes substrat eller kategorienes grammatiske opphav).
• Ved sammenligning med Locke: sett opp tre skiller — hva vi kjenner, hva som bærer egenskapene, og nominell mot reell essens.
• Avslutt med et klart standpunkt og en setning om hva det betyr for identitet eller endring.