Avgrensning: vitenskap vs. pseudovitenskap (Lakatos)

Et sentralt vitenskapsfilosofisk spørsmål — særlig på seminarvarianten — er avgrensningsproblemet: hva skiller ekte vitenskap fra pseudovitenskap? Imre Lakatos analyserer dette gjennom begrepet forskningsprogram. Et forskningsprogram har en «hard kjerne» av grunnantakelser som beskyttes av et «beskyttende belte» av hjelpehypoteser. Det avgjørende skillet går mellom progressive og degenererte programmer: et program er progressivt når teorien forutsier hittil ukjente fakta — fakta man ikke kunne drømme om, eller som til og med ble motsagt av konkurrerende programmer — og disse blir bekreftet. Et program er degenerert når teoriene bare «diktes opp» i etterkant for å få allerede kjente fakta til å passe, uten å forutsi noe nytt. Et godt eksempel for diskusjon er om strengteori (som har gjort imponerende teoretiske fremskritt, men hvis nye forutsigelser ikke kan testes empirisk) teller som progressiv eller degenerert ifølge Lakatos.

Sikker kunnskap i moderne fysikk (Heisenberg, Einstein)

Et tilbakevendende eksamenstema er om dagens fysikk teller som sikker kunnskap, ofte koblet til Descartes' krav om sikkerhet. Med Heisenbergs uskarphetsrelasjon (usikkerhetsprinsippet) i kvantemekanikken finnes det en prinsipiell grense for hvor presist vi samtidig kan kjenne posisjon og bevegelsesmengde til en partikkel — naturen synes å ha en innebygd ubestemthet. Einsteins relativitetsteori viste at selv tilsynelatende «absolutte» størrelser (samtidighet, tid, rom) er relative til observatørens referansesystem. Begge eksemplene brukes til å argumentere for fallibilisme i naturvitenskapen: selv vår beste fysikk gir ikke cartesiansk sikkerhet, men velbegrunnet, korrigerbar kunnskap. Sanseerfaring kan ikke gi sikre data direkte, men hypoteser kan testes mot erfaring og forkastes — vitenskapelig kunnskap er sterk nettopp fordi den er selvkorrigerende, ikke fordi den er uomtvistelig.

Dawkins og det gensentriske synet

Richard Dawkins forsvarer et gensentrisk syn på evolusjon: det er genene, ikke organismene eller artene, som er den grunnleggende seleksjonsenheten. Organismer er «overlevelsesmaskiner» bygget av genene for å sikre deres replikasjon. Tilsynelatende altruistisk atferd (en arbeiderbie som ofrer seg for kuben) forklares ved at «egoistiske gener» fremmer kopier av seg selv i nært beslektede individer. Naturlig utvalg er en blind, formålsløs prosess: tilfeldig variasjon (mutasjoner) pluss ikke-tilfeldig seleksjon gir over tid komplekse tilpasninger som ser ut som de er designet, men som ikke er det — Dawkins' «blinde urmaker».

Evolusjon vs. Aristoteles' teleologi

Aristoteles hadde et teleologisk verdensbilde: alt i naturen har et formål (telos) — øyets telos er å se, frøets å bli plante. Evolusjonsteori utfordrer dette: tilpasninger forklares uten å tilskrive naturen hensikt. Øyet oppsto ikke for å se, men fordi organismer med bedre syn etterlot flere avkom. Forholdet er likevel nyansert — noen argumenterer for en naturalisert teleologi der vi kan si at øyets «funksjon» er å se i betydningen «det det ble selektert for». På eksamen lønner det seg å vise at du forstår begge posisjonene og kan vurdere om de er reelt uforenlige eller bare gir ulike forklaringstyper, i stedet for å forenkle til «Aristoteles tok feil».

Sharon Street: evolusjon og moral

Street reiser et evolusjonært debunking-argument mot moralsk realisme (synet at det finnes objektive moralske sannheter uavhengig av oss). Hvis våre moralske intuisjoner er formet av naturlig utvalg, har de da noe med moralsk sannhet å gjøre? Evolusjon selekterer for oppfatninger som fremmer overlevelse og reproduksjon — ikke for oppfatninger som er sanne. Realisten står da overfor et dilemma: enten er det en kosmisk tilfeldighet at en reproduksjonsoptimerende prosess skulle lede oss mot moralske sannheter, eller realisten må forklare en usannsynlig sammenheng. Street trekker mot antirealisme: moralske verdier er «våre» verdier, formet av evolusjon, ikke uavhengige sannheter. Merk at dette ikke uten videre medfører relativisme — felles evolusjonær historie kan gi et felles moralsk utgangspunkt.

Eksempeloppgave (seminar-format)

Oppgave: «(a) Hvordan skiller Lakatos et vitenskapelig forskningsprogram fra et pseudovitenskapelig? (b) En spekulativ kosmologisk teori har gjort mange dristige, men hittil utestbare forutsigelser. Vil du regne den som vitenskap eller pseudovitenskap ifølge Lakatos? Begrunn.»

Slik svarer du:

(a) Forklar forskningsprogram (hard kjerne + beskyttende belte) og skillet progressiv/degenerert: progressiv = forutsier og bekrefter nye fakta; degenerert = redder teorien med ad hoc-hypoteser i etterkant.
(b) Argumenter begge veier: programmet er progressivt i form (det forutsier nye fakta), men Lakatos vektlegger at forutsigelsene faktisk blir bekreftet — utestbare forutsigelser gir ikke empirisk fremgang. Ta så en begrunnet stilling. Sensor verdsetter din egen resonnering med Lakatos' begreper høyere enn et «fasitsvar».

Studieguide: Vitenskapsfilosofi

Studieguide: Vitenskapsfilosofi