Oversikt over sentrale tenkere

EXPHIL03 dekker et bredt utvalg filosofer. Du får aldri rene «filosofihistorie-spørsmål», men kjennskap til kontekst og til hvordan tenkerne bygger på eller bryter med hverandre styrker besvarelsen og viser dybdeforståelse. Sensorveiledningen belønner eksplisitt evnen til å trekke relevante betraktninger fra ulike deler av pensum inn i diskusjonen.

Antikken: Sokrates, Platon og Aristoteles

Sokrates (ca. 470–399 f.Kr.) etterlot ingen egne skrifter; vi kjenner ham gjennom Platons dialoger. Han er kjent for den sokratiske metoden (utspørring som avdekker uvitenhet) og for å «utfordre allment aksepterte oppfatninger». I Forsvarstalen kritiserer han politikere, kunstnere og håndverkere for å innbille seg kunnskap de ikke har. Platon (ca. 428–348 f.Kr.), elev av Sokrates, grunnla Akademiet; idélære, gjenerindring og rasjonalisme er kjernen, formidlet i dialoger (Menon, Faidon, Staten). Aristoteles (384–322 f.Kr.), Platons elev i tjue år, utviklet et eget, mer empirisk system: hylomorfisme, de fire årsaker, teleologi og dydsetikk (Den nikomakiske etikk).

Nytid og opplysning: Descartes, Locke og Kant

René Descartes (1596–1650) regnes som den moderne filosofiens far: metodisk tvil, Cogito og substansdualisme. John Locke (1632–1704) er empirist (sinnet som tabula rasa — det motsatte av Platons gjenerindring) og grunnlegger av politisk liberalisme (kontraktsteori, eiendomsrett). Immanuel Kant (1724–1804) forsøkte å forene rasjonalisme og empirisme; i etikken pliktetikken og det kategoriske imperativ, i opplysningsteksten skillet offentlig/privat fornuftsbruk og sapere aude.

1800-tallet: Mill

John Stuart Mill (1806–1873) videreutviklet Benthams utilitarisme med skillet mellom høyere og lavere nytelser, forsvarte individuell frihet (On Liberty) og besvarte en rekke innvendinger mot nytteprinsippet.

Moderne pensumtenkere og forbindelsene

De moderne tekstene bygger på klassikerne, og nettopp forbindelsene er sentrale: Foot bruker Aristoteles' dydsetikk på eutanasi; Hursthouse bruker dydsetikk på abort, mens Singer bruker (preferanse)utilitarisme; Velleman bruker Kants verdighetsbegrep på retten til å avslutte eget liv; Street bruker Dawkins' evolusjonsteori mot moralsk realisme; Held kritiserer Lockes kontraktsteori med omsorgsetikk; Sylvan kritiserer antroposentrisk («sjåvinistisk») etikk; Haslanger driver sosial ontologi (kjønn); Wikforss analyserer kunnskap og kunnskapsresistens; Appiah kritiserer essenstenkning om kultur; Lakatos avgrenser vitenskap fra pseudovitenskap. Å se disse linjene gir uttelling på diskusjonsoppgaver.

Eksempel: bruk historiske forbindelser i et svar

Oppgave: «En moderne filosof viser til Kant i sin diskusjon av retten til å avslutte eget liv. Hva tar han opp i seg fra Kants filosofi?»

Modellsvar i hovedtrekk: Vis at den moderne tenkeren (Velleman) henter Kants begrep om verdighet (Würde) — den ubetingede verdien alle fornuftsvesener har — og humanitetsformelen (mennesker som formål, ikke bare middel). Forklar så hvordan dette brukes til å begrunne at autonomien over eget liv har grenser: verdigheten kan ikke oppveies av lav livskvalitet. Avslutt med kort vurdering av om overføringen er overbevisende. Dette demonstrerer nettopp den tverrgående forståelsen sensor verdsetter.

Studieguide: Filosofihistorie

Studieguide: Filosofihistorie