Studieguide for EXPHIL03 Examen Philosophicum

Slik testes temaet

Kunnskapsteori er tilbudt i 21 av 29 eksamenssett fra V2021 til V2026, og står for 35 av 180 delspørsmål (19 %). Det er nest hyppigst etter etikk. Tenkerne som bærer temaet, er Wikforss (tilbudt i 9/29 sett), Descartes (8/29), Platon (5/29) og Sokrates (4/29). Kants tekst om opplysning dukker også opp her, fordi oppgavene om å «tenke selv» knytter den til Wikforss. Fordelingen over tid: 10 av 11 sett i 2021–22, 4 av 8 i 2023–24 og 7 av 10 i 2025–26. Typiske kombinasjoner er Descartes sammen med Wikforss (tvil og sikkerhet mot fallibilisme), Kant sammen med Wikforss (latskap og feighet mot kunnskapsresistens) og Menons paradoks som egen oppgave.

Kunnskap som filosofisk problem

Kunnskapsteorien spør hva kunnskap er, hvordan vi får den, og hva som skiller den fra bare å ha en mening. Utgangspunktet er den klassiske analysen: du vet at p dersom (1) du tror at p, (2) p er sant, og (3) du har gode grunner for å tro at p. Tre vilkår — tro, sannhet og begrunnelse. Vilkårene går igjen på eksamen fordi Wikforss bygger sin teori om kunnskapsresistens rundt det tredje av dem.

Descartes' metodiske tvil og cogito

I Meditasjoner over filosofiens grunnlag leter Descartes etter et fundament som er helt sikkert. Metoden er metodisk tvil: alt som på noen måte kan betviles, legges til side, for å se om noe blir stående. Tvilen skjerpes i tre trinn:

1. Sansebedrag: sansene har tatt feil før, og det er uklokt å stole fullt på noe som har lurt oss.
2. Drømmeargumentet: jeg har ikke noe sikkert kjennetegn som skiller våken tilstand fra drøm.
3. Den onde demon: en mektig bedrager kan tenkes å villede meg systematisk, også når jeg regner.

Midt i denne tvilen finner Descartes ett punkt som ikke kan rokkes: at jeg tviler, viser at jeg tenker, og den som tenker, finnes. Selv en bedrager trenger noen å bedra. Dette er cogito: «jeg tenker, altså er jeg». Poenget er at tanken bekrefter seg selv i samme øyeblikk som den tenkes — den kan ikke benektes uten å bli brukt.

Skeptisisme og fallibilisme

To posisjoner blandes ofte. Skeptisisme hevder at vi ikke kan ha kunnskap, fordi vi ikke kan utelukke at vi tar feil. Fallibilisme, som Wikforss forsvarer, godtar at vi kan ta feil, men nekter å trekke skeptikerens slutning: vi kan ha kunnskap selv om den ikke er absolutt sikker. Kunnskapen er revisjonsbar — den skal kunne endres når ny evidens kommer. Fallibilisten avviser altså kravet om demon-sikker viten, men beholder kravet om gode grunner. Wikforss mener dette er særlig viktig i vår tid: den som krever full sikkerhet, ender lett med å avvise vitenskapelig kunnskap fordi forskere «ikke er sikre», og åpner da døra for at alle meninger er like gode.

Wikforss: kunnskap og kunnskapsresistens

Kunnskapsresistens oppstår når det tredje vilkåret svikter: vi danner og beholder oppfatninger uten å ta hensyn til evidensen. Wikforss skiller mellom to former. Den ene er at vi holder oss unna informasjon som kunne utfordre det vi tror, og lar være å prøve oppfatningene våre. Den andre er at vi fortsetter å tro det samme selv når motevidensen ligger foran oss. Bak begge ligger psykologiske mekanismer som bekreftelsestendens og motivert tenkning — vi tror det vi ønsker å tro, eller det som passer gruppen vi hører til.

Utfordringer med å tenke selv

Oppgaver har spurt om det finnes utfordringer ved å tenke selv (V2025 selvstudium). Her samles tre tekster. Kant sier at hindringene for opplysning er latskap og feighet: det er bekvemt å la andre tenke for oss, og det krever mot å bruke egen forstand. Wikforss viser at selv den som vil tenke selv, har innebygde skjevheter som gjør at vi siler ut ubehagelig evidens. Og et tredje poeng: å tenke selv kan ikke bety å sjekke alt selv. De fleste av oppfatningene våre bygger på andres vitnesbyrd — lærere, forskere, oppslagsverk. Utfordringen er derfor å skille mellom å stole på pålitelige kilder med gode grunner og å underkaste seg en autoritet uten grunner. En god drøfting viser at «tenk selv» kan misbrukes som slagord av den som avviser kunnskap, og at Kants ideal handler om å bruke forstanden, ikke om å stå alene mot all ekspertise.

Har kunnskap verdi i seg selv?

Spørsmålet om kunnskapens verdi er gitt som drøftingsdel (H2023 seminar). Tre svar kan brukes:

• Instrumentell verdi: kunnskap er verdifull fordi den hjelper oss å nå mål. Wikforss legger vekt på at begrunnede oppfatninger er mer pålitelige enn gjetninger, og at et demokrati trenger borgere som kan skille fakta fra ønsketenkning.
• Stabilitet framfor sann mening: i Menon sammenlikner Sokrates sanne meninger med statuer som løper bort om de ikke er bundet fast. En sann mening kan gi like god veiledning som kunnskap, men kunnskapen er «bundet» av en begrunnelse og blir derfor værende. Dette er fortsatt en slags nytteverdi, men det viser at det er noe ved kunnskapen utover at den er sann.
• Egenverdi: Aristoteles mener at mennesker av natur søker å forstå, og at den teoretiske innsikten er en del av det gode livet — ikke bare et middel til det. Sokrates' «uransakede liv er ikke verdt å leve» peker samme vei.

En god drøfting gir ikke bare en liste, men prøver påstanden «kunnskap har ingen verdi i seg selv» mot et tilfelle: ville det vært et tap å tro noe sant om universets opprinnelse uten å ha grunner for det, selv om det ikke fikk noen følger? Svarer du ja, har du et argument for egenverdi.

Menons paradoks og sokratisk metode

I Menon reiser Menon et paradoks om undersøkelse: enten vet vi allerede det vi leter etter, og da er letingen unødvendig, eller vi vet det ikke, og da vet vi verken hva vi skal lete etter eller om vi har funnet det. Sokrates svarer med gjenerindringslæren: sjelen har kunnskapen fra før, og læring er å hente den fram. Slaveguttscenen skal vise dette. (Mer om Menon og Faidon under filosofihistorie.) Den sokratiske metoden — å stille spørsmål som avdekker motsigelser i samtalepartnerens oppfatninger — brukes på eksamen sammen med Wikforss: den er et redskap mot innbilt kunnskap.