Studieguide for EXPHIL03 Examen Philosophicum

Kunnskap som filosofisk problem

Epistemologi (kunnskapsteori) spør hva kunnskap er, hvordan vi oppnår den, og hva som skiller sann kunnskap fra blotte meninger. Den klassiske definisjonen er begrunnet sann overbevisning: du vet noe dersom (1) du tror det, (2) det er sant, og (3) du har gode grunner til å tro det. Disse tre vilkårene går igjen på eksamen, særlig knyttet til Wikforss. EXPHIL03 dekker både antikkens kunnskapsteori (Platons Menon, Sokrates' metode) og moderne problemstillinger (Descartes' tvil, skeptisisme, fallibilisme og kunnskapsresistens).

Descartes' metodiske tvil og Cogito

I Meditasjoner over filosofiens grunnlag søker Descartes et helt sikkert fundament for kunnskap. Metoden er metodisk tvil: han forkaster alt han kan tvile på, for å se om noe blir stående. Han argumenterer i tre trinn med stigende styrke: (1) sansebedrag — sansene har lurt oss før, så de er upålitelige; (2) drømmeargumentet — jeg kan ikke med sikkerhet skille våken tilstand fra drøm; (3) den onde demon (eller en mektig bedrager) — kanskje en allmektig ånd systematisk bedrar meg, til og med om matematiske sannheter. Dette er det sterkeste skeptiske argumentet.

Midt i den radikale tvilen finner Descartes likevel ett ufravikelig holdepunkt: selve det at jeg tviler, beviser at jeg eksisterer som tenkende vesen. Selv om en demon bedrar meg, må det finnes et jeg som blir bedratt. Dette er Cogito-argumentet: «Jeg tenker, altså er jeg.» Poenget er ikke en slutning fra premiss til konklusjon, men en innsikt som ikke kan benektes uten å bekrefte seg selv — i det øyeblikket jeg tenker tanken, gjør jeg den sann.

Skeptisisme og fallibilisme

Det er viktig å skille to posisjoner som ofte blandes på eksamen. Skeptisisme hevder at vi ikke kan ha (sikker) kunnskap i det hele tatt — det skeptiske argumentet (Descartes' demon) viser at vi ikke kan utelukke at vi tar fullstendig feil. Fallibilisme (forsvart av Wikforss) er et mellomstandpunkt: vi kan ha kunnskap, men kunnskapen er aldri absolutt sikker — den kan i prinsippet vise seg å være feil og må kunne revideres i lys av ny evidens. Fallibilisten avviser altså skeptikerens krav om absolutt sikkerhet, men beholder ideen om at vi har gode grunner og dermed kunnskap.

Wikforss: kunnskap og kunnskapsresistens

Åsa Wikforss bygger på de tre vilkårene for kunnskap (sann, begrunnet overbevisning). Kunnskapsresistens oppstår når det tredje vilkåret svikter: vi baserer ikke overbevisningene våre på gode grunner eller evidens. Hun beskriver to mekanismer: (1) vi unngår relevant informasjon og unnlater å teste våre oppfatninger, og (2) vi fastholder overbevisninger selv når vi får presentert motbevis. Bak dette ligger psykologiske mekanismer som bekreftelsestendens (confirmation bias) og motivert tenkning. Wikforss kobler dette til hvorfor kunnskap er verdt å ha: kunnskap (ikke bare sann overbevisning, men begrunnet sann overbevisning) hjelper oss å nå målene våre på en pålitelig måte, fordi velbegrunnede oppfatninger er mer stabile og handlingsdyktige enn rene gjetninger.

Platons Menon og Sokrates' metode

I dialogen Menon reiser Menon et paradoks: hvordan kan vi søke kunnskap om noe vi ikke allerede vet? Enten vet vi det allerede (og søket er overflødig), eller vi vet det ikke (og kan verken vite hva vi leter etter eller gjenkjenne det når vi finner det). Sokrates svarer med gjenerindringslæren (anamnesis): læring er å gjenfinne kunnskap sjelen hadde før fødselen — illustrert ved at en uskolert slavegutt «oppdager» geometriske sannheter gjennom ledende spørsmål. (Den metafysiske siden av dette behandles under metafysikk.) Den sokratiske metoden består i å stille spørsmål som avdekker om noen virkelig har kunnskap, eller bare tror de har det: gjennom kritiske oppfølgingsspørsmål blir den utspurte ofte ledet til selvmotsigelse (elenchos). I VVG (kap. 5, «Bullshit, politikk og uvitenhet») knyttes dette til filosofiens oppgave med å «utfordre allment aksepterte oppfatninger» og til å avsløre pisspreik (bullshit) i det offentlige ordskiftet.