Hva stabiliseringspolitikk er

Stabiliseringspolitikk går ut på å holde faktisk BNP nær potensielt BNP og inflasjonen nær målet. Målet er ikke å øke produksjonsevnen — det er vekstpolitikk og bestemmes på tilbudssiden — men å dempe svingningene rundt den. Dette skillet er avgjørende: feilbedømmer man et varig fall i potensielt BNP som en lavkonjunktur, gir stimulansen inflasjon i stedet for produksjon.

Oppgave 3 på eksamen er nesten alltid en verbal drøfting av denne typen problemstilling, og et rent listesvar gir middels karakter. Du må knytte virkemidlene til den konkrete situasjonen i oppgaveteksten.

Handlingsregelen

Handlingsregelen sier at bruken av oljepenger over tid skal tilsvare den forventede realavkastningen av Statens pensjonsfond utland, i dag anslått til om lag 3 prosent (nedjustert fra 4 prosent i 2017). Bruken måles ved det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet, og skal i tillegg tilpasses konjunktursituasjonen.

Hvorfor avkastningen og ikke inntektene? Petroleumsinntektene stammer fra uttapping av en ikke-fornybar ressurs. Å bruke dem løpende ville vært å forbruke formuen framfor å høste av den. Ved bare å fase inn avkastningen bevares fondets realverdi for framtidige generasjoner. I tillegg er de løpende inntektene svært volatile, og å la budsjettet følge dem ville importert oljeprissvingningene rett inn i fastlandsøkonomien.

Hvorfor investerer fondet bare i utlandet? Fordi utenlandsplassering nøytraliserer valuta- og etterspørselsvirkningen. Ble inntektene vekslet til kroner og brukt innenlands, ville kronen styrket seg kraftig og konkurranseutsatt industri blitt utkonkurrert — «hollandsk syke».

Budsjettbegrepene. Det oljekorrigerte underskuddet er balansen uten petroleumsinntekter. Det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet er i tillegg renset for konjunkturelle svingninger og engangsforhold, og viser hva underskuddet ville vært ved normal kapasitetsutnytting. Det er dette tallet regelen måles mot — ellers ville regelen tvunget fram innstramming i lavkonjunkturer og altså virket prosyklisk. Finanspolitikken er ekspansiv når det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet øker.

Automatiske stabilisatorer

Automatiske stabilisatorer er trekk ved skatte- og trygdesystemet som demper konjunktursvingninger uten nye politiske vedtak. De viktigste er progressiv inntektsskatt, merverdiavgift og ledighetstrygd. Når aktiviteten faller, faller skatteinngangen og stiger trygdeutbetalingene, slik at disponibel inntekt faller langt mindre enn bruttoinntekten.

I modellen ligger stabilisatorene i \(t>0\), som reduserer multiplikatoren \(m=\frac{1}{1-c_1(1-t)-b_1}\). Et gjennomregnet eksempel: med \(c_1=0{,}8\), \(b_1=0{,}1\) og \(t=0\) blir \(m=1/0{,}1=10\), og et sjokk \(\Delta z^I=-4\) gir \(\Delta Y=-40\). Med \(t=0{,}25\) blir nevneren \(1-0{,}6-0{,}1=0{,}3\), altså \(m=10/3\), og \(\Delta Y\approx -13{,}3\). Skattesystemet reduserer utslaget til under en tredjedel — mot en automatisk budsjettsvekkelse på \(0{,}25\cdot 13{,}3\approx 3{,}3\). Budsjettsvekkelsen er stabiliseringen.

Forskjellen på automatisk og aktiv (diskresjonær) stabilisering er at den siste krever nye vedtak. Aktiv politikk kan være kraftigere og mer målrettet, men rammes av tre tidsetterslep: å erkjenne situasjonen, å vedta tiltakene, og å få dem til å virke.

Valg av finanspolitisk virkemiddel

Utgifts- og skattemultiplikatoren er ikke like store:

\[ \frac{\Delta Y}{\Delta G}=m,\qquad \frac{\Delta Y}{\Delta z^T}=-c_1 m. \]

Én krone i offentlig kjøp er etterspørsel krone for krone. Én krone i skattelette går til husholdningene, som bruker bare \(c_1\) av den. Av dette følger to praktiske regler som stadig testes:

Skal du stimulere BNP med minst mulig budsjettsvekkelse: øk \(G\).
Skal du styrke budsjettet med minst mulig BNP-tap: øk \(z^T\).

Eksempel med \(c_1=0{,}8\), \(t=0{,}25\), \(b_1=0{,}1\) (\(m=10/3\)): for å nøytralisere et eksportfall på 6 milliarder trengs \(\Delta G = 6\) eller \(\Delta z^T = -6/0{,}8 = -7{,}5\). Budsjettet svekkes med henholdsvis 6 og 7,5 milliarder for samme BNP-effekt.

Modellen sier likevel ingenting om fordelingsvirkninger, om hvor raskt tiltakene kan iverksettes, eller om skattenes effektivitetskostnader — alt sammen forhold som i praksis er avgjørende for valget.

Samspillet med pengepolitikken

Under en renteregel motvirkes ekspansiv finanspolitikk delvis: IS skifter til høyre, sentralbanken hever renta langs den stigende RR-kurven, og den høyere realrenta trekker BNP tilbake. Utsagnet om at økt oljepengebruk «kan gjøre renteoppgangen brattere» er derfor korrekt innenfor modellen — men med tre viktige forbehold:

Ligger BNP godt under potensielt nivå og inflasjonen under målet, hever ikke sentralbanken renta.
Ved nullgrensen er renta bundet, og tiltaket påvirker den ikke.
Holder ricardiansk ekvivalens, skifter ikke IS i det hele tatt ved et lånefinansiert tiltak.

Ricardiansk ekvivalens

Staten har en intertemporal budsjettbetingelse: all offentlig bruk må før eller siden finansieres med skatt. En framoverskuende husholdning vil derfor oppfatte et lånefinansiert skattekutt som en ren omfordeling av sin egen skattebyrde over tid, og spare hele beløpet. Da har finansieringsformen ingen betydning for konsumet.

I praksis holder dette sjelden fullt ut. Mange husholdninger er likviditetsbeskrankede og bruker skatteletten straks; mange har kort horisont, overskuer ikke framtidige skatter, eller regner ikke med å måtte betale dem selv. Empirisk spares en del, men ikke hele, en lånefinansiert skattelette.

Hvorfor pengepolitikken har hovedansvaret

Argumentene for at sentralbanken er «første forsvarslinje»: renta kan endres raskt og hyppig, den er enkel å reversere, en uavhengig sentralbank er ikke utsatt for valgsykluser (tidsinkonsistensproblemet fra 1970-tallet), et troverdig inflasjonsmål forankrer forventningene, og rentesetting har svakere direkte fordelingsvirkninger enn skatte- og utgiftsvedtak.

Finanspolitikken er likevel bedre egnet i fire situasjoner: (1) likviditetsfelle, der RR-kurven er horisontal ved nullgrensen og hele multiplikatoren \(m\) slår ut; (2) valutaunion, der landet verken har egen rente eller egen valutakurs; (3) asymmetriske sjokk som rammer bestemte næringer eller grupper, der tiltakene kan målrettes; og (4) tilbudssidekriser som en nedstengning, der behovet er inntektssikring og likviditet, ikke lavere rente.

Gode krisetiltak er midlertidige (binder ikke opp budsjettet etterpå), målrettede (treffer mottakere med høy konsumtilbøyelighet, altså størst multiplikator) og raskt virkende.

Studieguide: Finanspolitikk og stabiliseringspolitikk

Studieguide: Finanspolitikk og stabiliseringspolitikk