Væskerommene i kroppen

Cirka 60 % av kroppsvekten er vann, men andelen varierer ut fra kjønn og alder. Vannet er fordelt på to hovedrom: intracellulærvæske (cytosol) inni cellene, og ekstracellulærvæske utenfor cellene. Ekstracellulærvæsken deles videre inn i vevsvæske, plasma og lymfe. Vann kan forflytte seg mellom rommene på grunn av forskjeller i osmotisk og/eller hydrostatisk trykk.

Vannbalansen styres av tilført og utskilt vann. Tilført: vann i mat og drikke, samt vann dannet gjennom metabolisme i cellene. Utskilt: fordampning via luftveiene, fordampning og svette fra huden, urin via nyrene og vann i avføringen.

Eksempel – osmose mellom væskerom: Drikker en person store mengder rent vann raskt, faller osmolariteten (saltkonsentrasjonen) i plasma. Vann trekkes da ved osmose fra det fortynnede ekstracellulærrommet inn i cellene, som sveller. Kroppen motvirker dette ved å redusere ADH-utskillelsen, slik at nyrene skiller ut mer vann (økt diurese).

Elektrolytter

De viktigste elektrolyttene fordeler seg ulikt: Na+ (natrium) dominerer i ekstracellulærvæsken, mens K+ (kalium) dominerer intracellulært. Denne fordelingen er avgjørende for osmotiske forhold, nerveimpulser og muskelfunksjon.

Osmoregulering og ADH

Hormonet ADH (antidiuretisk hormon) dannes i hypotalamus, men skilles ut til blodet fra hypofysens baklapp (nevrohypofysen). Reguleringen virker slik: økt osmolaritet i blodet stimulerer til økt ADH-utskillelse, mens redusert osmolaritet gir redusert ADH-utskillelse. ADH gjør epitelcellene i distale tubuli og samlerør mer gjennomtrengelige for vann, slik at mer vann reabsorberes ved osmose. Resultatet er mindre vann i urinen (redusert diurese) og lavere osmolaritet i blodet.

RAAS – renin-angiotensin-aldosteronsystemet

RAAS regulerer blodtrykk og Na+/vann-balanse: En reduksjon i blodtrykket registreres av reseptorer i den tilførende (afferente) arteriolen i nyrene, og enzymet renin skilles ut. Renin spalter angiotensinogen (fra leveren) til angiotensin I, som av enzymet ACE spaltes til angiotensin II. Angiotensin II kontraherer arteriolene (blodtrykk øker) og stimulerer binyrebarken til å frigjøre aldosteron. Aldosteron øker reabsorpsjonen av Na+ i distale tubuli og samlerør; vann følger ved osmose, slik at blodvolum og blodtrykk øker. Angiotensin II øker også ADH-utskillelsen og påvirker tørstsenteret (sammen med økt osmolaritet).

Eksempel – RAAS ved blodtap: Mister en pasient blod, faller blodtrykket. Afferente arteriole registrerer dette → renin → angiotensin I → ACE → angiotensin II → arteriolekontraksjon + aldosteron → økt Na+- og vannreabsorpsjon. Sammen med økt ADH og tørste gjenoppretter dette blodvolum og blodtrykk.

Syre-base-balanse

En syre er et stoff som kan avgi H+, en base et stoff som kan ta imot H+. pH uttrykker H+-konsentrasjonen: høy H+-konsentrasjon gir lav pH, lav H+-konsentrasjon gir høy pH. Blodets pH skal normalt ligge på 7,35–7,45, fordi proteinene må ha stabil pH for å fungere. Acidose = for høyt syrenivå (lav pH); alkalose = for høyt basenivå (høy pH). Ved metabolismen dannes kontinuerlig syrer.

Grunnregel: Stabil pH opprettholdes av tre samarbeidende systemer: buffersystemer i blodet (raskest), lungene (regulerer CO2 via ventilasjon) og nyrene (regulerer H+ og HCO3-, tregest men kraftigst).

Buffersystemer

Et buffersystem er kjemiske forbindelser som motvirker pH-forandringer: bufferen tar imot H+ når H+-konsentrasjonen stiger, og avgir H+ når den synker. Det viktigste er hydrogenkarbonatbuffersystemet:

CO2 + H2O ↔ H2CO3 ↔ H+ + HCO3-

Karbonsyre (H2CO3) er en syre som kan avgi H+, og HCO3- (hydrogenkarbonat/bikarbonat) er en buffer/base som kan binde H+. Lungene og nyrene styrer likningen: ved metabolsk acidose øker lungenes ventilasjon slik at mer CO2 fjernes (likningen forskyves mot venstre, H+ forbrukes). Ved metabolsk alkalose reduseres ventilasjonen slik at mindre CO2 fjernes. Nyrene bidrar ved at de ved acidose sekrerer mer H+ og danner HCO3- til blodet, og ved alkalose sekrerer mindre H+ og skiller ut mer HCO3- i urinen.

Studieguide: Væske-, elektrolytt- og syre-base-regulering

Studieguide: Væske-, elektrolytt- og syre-base-regulering