Tre linjer i forsvaret

Immunforsvaret har som oppgave å hindre inntrenging av og bekjempe patogene (sykdomsfremkallende) mikroorganismer, fjerne skadede eller døde celler og eliminere unormale celler (kreftceller). Det er bygd opp av tre hovedkomponenter som virker sammen:

1. Det ytre medfødte immunforsvaret (barriereforsvaret) skal hindre infeksjon allerede ved overflaten. Det omfatter hel hud og slimhinner som danner en fysisk barriere; en normal, tørr hudoverflate; normalflora (på huden, i tarmen og vagina) som utkonkurrerer sykdomsfremkallende mikrober; avskalling av celler på huden og i tarmepitelet som fjerner mikrober; lav pH (hud ca. 5,5, vagina ca. 3,5, magesekk pH ca. 1-2); enzymer i slim, svette og tårer; slim som fanger mikrober; cilier (flimmerhår) som transporterer slim mot svelget; og urinstrøm som skyller ut mikrober i urinveiene.

2. Det indre medfødte immunforsvaret angriper alt som oppfattes som «fremmed» for kroppen — en generell, uspesifikk immunreaksjon. Betennelsesreaksjonen hører til her.

3. Det ervervede spesifikke immunforsvaret angriper én bestemt type mikroorganisme og gir én særskilt (spesifikk) immunreaksjon mot bare denne. B- og T-lymfocytter og antistoffer hører til her.

Grunnregel: Medfødt = generelt og raskt, angriper alt fremmed. Ervervet = spesifikt og målrettet, angriper én bestemt mikrobe. Alle leukocytter utvikles fra stamceller i rød beinmarg.

Leukocyttene

Ulike leukocytter har ulike oppgaver: Mastceller i vevene skiller ut histamin ved inflammasjon og allergi. Monocytter modnes i vev til makrofager som fagocytterer («spiser») mikroorganismer, vevsrester og fremmed materiale. Granulocytter transporteres til infeksjonsområdet med blodet: nøytrofile fagocytterer bakterier, eosinofile angriper parasitter, og basofile frigjør histamin ved allergi. B-lymfocytter modnes i rød beinmarg og T-lymfocytter i lymfatisk vev i thymus.

Det spesifikke forsvaret: B- og T-celler

Et antigen er et stoff eller molekyl som kan stimulere og aktivere det ervervede spesifikke immunsystemet. Når en B-lymfocytt reagerer på et spesifikt antigen, klones den til mange like B-lymfocytter som lager antistoffer (immunglobuliner) spesifikt mot dette antigenet. Når en T-lymfocytt reagerer på et antigen, klones den til mange like T-lymfocytter som nedkjemper intracellulære infeksjoner ved å angripe infiserte celler som presenterer det unormale antigenet på overflaten. Disse kalles T-dreperceller / cytotoksiske T-celler (Tc-lymfocytter). T-hjelpeceller gir signal til B- og T-lymfocytter om å starte den spesifikke reaksjonen. Dendrittiske celler («antigen-presenterende celler») er fagocytter som presenterer kroppsfremmede molekyler for T-lymfocytter.

Eksempel — vaksinasjon (immunisering): Når en pasient vaksineres, eksponeres immunsystemet for et ufarliggjort antigen. Det dannes mange lymfocytter (hukommelsesceller) som raskt reagerer ved ny eksponering for samme antigen. Hvis pasienten senere smittes av en mikroorganisme med samme antigen, reagerer immunforsvaret så raskt at infeksjonssykdom forhindres. Dette er bakgrunnen for vaksinasjonsprogrammene sykepleiere administrerer.

Antistoffer

Antistoffer er proteiner som virker ekstracellulært ved å binde seg til antigenet. De kan virke på flere måter: binde seg til en mikrobe og øke fagocytosen, hindre mikroben i å feste seg til kroppens celler, aktivere komplement som ødelegger mikroben, og inaktivere bakterietoksiner. De fire klassene er IgG, IgM, IgA og IgE: IgM dannes først i en immunreaksjon, IgG dannes senere, IgA skilles ut fra slimhinner, og IgE frigjøres ved allergiske reaksjoner.

Betennelsesreaksjonen — sentral for sykepleie

En betennelsesreaksjon (inflammasjon) er en generell immunreaksjon igangsatt av det indre medfødte immunforsvaret, med hensikt å bryte ned og fjerne mikroorganismer eller annet som oppfattes som kroppsfremmed (for eksempel ødelagte celler). De fem klassiske tegnene på lokal inflammasjon er varme (calor), rødme (rubor), hevelse (tumor), smerte (dolor) og nedsatt funksjon (functio laesa).

Eksempel — hvorfor blir et betent sår rødt, varmt, hovent og ømt? Mastceller skiller ut histamin. Histamin gir dilatasjon (utvidelse) av arterioler og økt blodstrøm til området → rødme og varme. Histamin gjør samtidig endotelet mer gjennomtrengelig fordi åpningen mellom endotelcellene i kapillærene blir større, slik at væske, monocytter, nøytrofile granulocytter og plasmaproteiner trekker ut i vevet → hevelse, smerte og nedsatt funksjon. I tillegg frigjøres stoffer som prostaglandiner, som stimulerer smertereseptorer (nociseptorer) på frie nerveender → smerte. Fagocytose av mikroorganismer og vevsrester kan resultere i gulaktig puss.

For en sykepleier er disse tegnene viktige kliniske observasjoner: rødme, varme, hevelse, smerte og nedsatt funksjon rundt et sår eller innstikkssted kan tyde på infeksjon og inflammasjon som krever tiltak.

Studieguide: Immunsystemet