Studieguide

Sokrates' metode og idéer:

• Majeutikk ("jordmorkunst"): Sokrates hjelper samtalepartneren å føde frem kunnskap som allerede ligger i ham, gjennom spørsmål framfor belæring.
• Sokratisk ironi: Sokrates later som han ikke vet noe ("jeg vet at jeg ikke vet") og avslører gjennom spørsmål at heller ikke samtalepartneren vet det han tror han vet.
• Elenchus (gjendrivelse): samtalen bryter ned falske definisjoner gjennom motsigelser.
• Etisk intellektualisme: "ingen gjør urett frivillig" — dyd er kunnskap; hvis du virkelig vet hva som er godt, gjør du det.
• Etterlot seg ingen skrifter; kjent fra Platons dialoger og Xenofons memoarer.

Platons idélære:

• To-verden-lære: Den sanselige verden (som vi ser) består av skygger og kopier. Den intelligible idéverdenen (som vi erkjenner med fornuft) inneholder de evige, uforanderlige idéene (eidos).
• Idéene er de sanne tingene: det finnes én idé for "stol", én for "det skjønne", én for "rettferdighet". Alle konkrete stoler er ufullkomne kopier av stolens idé.
• Det godes idé er den høyeste idéen, sammenlignet med solen i Hulelignelsen.
• Anamnese: kunnskap er gjenerindring — sjelen har sett idéene før fødselen og "husker" dem gjennom filosofisk refleksjon.

Menneskesyn og sjelslære:

• Sjelen har tre deler: fornuft (hodet), viljestyrke (brystet) og begjær (underlivet).
• Hver del svarer til en kardinaldyd: visdom, mot og måtehold — og til en samfunnsklasse: filosofene, vokterne og arbeiderne.
• Rettferdighet (dikaiosyne) oppstår når alle tre deler gjør sitt.

Politisk filosofi — Staten (ca. 375 f.Kr.):

• Idealstaten styres av filosofkongene — de som har sett det godes idé.
• Demokrati kritiseres som "de uvitendes styre" som lett glir over i tyranni.
• Utdanning er statens viktigste oppgave.

Aristoteles' filosofi — kritikk av Platon:

• Aristoteles avviste Platons to-verden-lære: formene (idéene) finnes i tingene, ikke i en separat idéverden.
• Hylemorfisme: alle ting består av stoff (hyle) og form (morfe); mennesket er en sjel-kropp-enhet.
• Fire årsaker: materialårsak (hva det er laget av), formårsak (hva det er), virkeårsak (hva som laget det), finalårsak (hva det er til for — telos).

Dydsetikk (Den nikomakiske etikk):

• Eudaimonia — lykke/blomstring — er menneskets telos; den oppnås gjennom et dydig liv.
• Dyder er karaktertrekk som ligger i den gylne middelvei mellom to ytterligheter: mot = middelveien mellom feighet (mangel) og dumdristighet (overskudd).
• To typer dyder: karakter-dyder (mot, måtehold, rettferdighet) læres gjennom vane; intellektuelle dyder (visdom, forstand) gjennom undervisning.
• Menneskets høyeste aktivitet er teoretisk kontemplasjon (theoria).

Politikk:

• "Mennesket er et politisk dyr" (zoon politikon) — vi er skapt for å leve i fellesskap (polis).
• Tre gode styreformer: monarki, aristokrati, politeia (blandet demokrati). Utartet form: tyranni, oligarki, demokrati (pøbelvelde).
• Best styreform er politeia — middelveien der middelklassen dominerer.

Logikk og vitenskap:

• Grunnla formell logikk med syllogismene ("Alle mennesker er dødelige; Sokrates er et menneske; altså er Sokrates dødelig").
• Skilte vitenskaper etter gjenstand: teoretiske (metafysikk, fysikk), praktiske (etikk, politikk), poetiske (kunst, retorikk).

Stoisisme (grunnlagt av Zenon fra Kition ca. 300 f.Kr.):

• Logos gjennomstrømmer hele kosmos; alt skjer nødvendig.
• Dyd = å leve i samsvar med fornuften og naturen.
• Apati (apatheia) = frihet fra lidenskaper og indre ro.
• Verdensborgerskap (kosmopolitanisme) — alle mennesker er borgere av samme kosmos.
• Sentrale stoikere: Seneca (4 f.Kr.–65 e.Kr.), Epiktet (50–135 e.Kr.), keiser Marcus Aurelius (121–180, Til meg selv).

Epikureisme (grunnlagt av Epikur ca. 307 f.Kr.):

• Målet er ataraxia (sjelsro) og moderat nytelse — ikke hedonisme.
• "Ikke frykt gudene, ikke frykt døden; det gode er lett å oppnå, det onde lett å bære" (tetrapharmakos, det firfoldige legemiddel).
• Materialisme: verden består av atomer i tomrom (etter Demokrit).
• Lukrets (ca. 99–55 f.Kr.) videreformidlet læren i verket Om tingenes natur.

Skeptisisme (Pyrrhon, ca. 365–275 f.Kr.):

• Ingen sikker kunnskap er mulig; suspender dommen (epoché) for å oppnå sjelsro.

Det athenske demokratiet (ca. 508–322 f.Kr.):

• Kleisthenes' reformer (508/507 f.Kr.) innførte direkte demokrati for mannlige borgere over 18 år.
• Folkeforsamlingen (ekklesia) møttes ca. 40 ganger i året på Pnyx-høyden, ca. 6 000 borgere til stede.
• Rådet på 500 (boule) trukket ved loddtrekning, forberedte saker.
• Folkedomstol (heliaia) med 6 000 jurymedlemmer.
• Ostrakisme: folket kunne stemme for å forvise en borger i 10 år.
• Kvinner, slaver og metoikoi (innvandrere) var utelukket — ca. 30 000 av 300 000 hadde borgerrett.

Perikles (495–429 f.Kr.):

• Athens ledende statsmann i "det gyldne århundre" (ca. 461–429 f.Kr.).
• Gravtalen for falne (431 f.Kr., gjengitt av Thukydid) er klassisk demokrati-lovprisning: "Vår forfatning kalles demokrati fordi makten ikke ligger hos få, men hos flertallet".
• Sto bak byggingen av Parthenon (447–432 f.Kr.) på Akropolis.
• Døde av pest i 429 f.Kr. under Peloponneskrigen.

Krigen mellom Athen og Sparta:

• Utkjempet mellom det athen-ledete Delisk-attiske sjøforbund og det sparta-ledete Peloponnesiske forbund.
• Skildret i Thukydids verk Om peloponneskrigen — første moderne historieverk med kildekritikk og realpolitisk analyse.
• Milos-dialogen (416 f.Kr.): "De sterke gjør det de kan, de svake det de må" — klassisk uttrykk for realpolitikk.
• Athens pest 430–426 f.Kr. drepte ca. 25 % av befolkningen.
• Athen tapte i 404 f.Kr. og mistet imperiet; Sparta ble kortvarig hegemon.
• Thukydids Thukydid-fellen: når en oppadstigende makt utfordrer en eksisterende, øker risikoen for krig.

Republikkens institusjoner:

• Grunnlagt 509 f.Kr. etter at siste etruskiske konge (Tarquinius Superbus) ble styrtet.
• To konsuler valgt for ett år — maktdeling og veto (intercessio).
• Senatet (ca. 300 medlemmer, patrisiere) — rådgivende, men reelt sentralt.
• Folkeforsamlinger (comitia) — valgte embetsmenn og vedtok lover.
• Tribuner (fra 494 f.Kr.) — plebeieres talsmenn med vetorett.
• Tolvtavleloven (451 f.Kr.) — Romas første skriftlige lovsamling.

Romas ekspansjon:

• Puniske kriger mot Karthago (264–146 f.Kr.) — Hannibal krysset Alpene 218 f.Kr.; Karthago ødelagt 146 f.Kr.
• Erobring av Hellas (146 f.Kr.), Gallia (Caesars krig 58–50 f.Kr.) og store deler av Middelhavsområdet.

Republikkens fall:

• Klassemotsetninger mellom optimater (senat) og popularer (folket).
• Gracchus-brødrene (Tiberius d. 133, Gaius d. 121) ville reformere; drept av senatet.
• Borgerkriger: Sulla vs. Marius (88–82 f.Kr.), Caesar vs. Pompeius (49–45 f.Kr.).
• Caesar drept idus mars (15. mars) 44 f.Kr. av Brutus m.fl.
• Octavian (Augustus) ble første keiser i 27 f.Kr. — republikken ble keiserrike.

Romersk rettstradisjon:

• Ius civile (borgerrett), ius gentium (folkerett), ius naturale (naturrett).
• Cicero (106–43 f.Kr.) formulerte naturretten: "Det finnes en sann lov, rett fornuft, i samsvar med naturen, uforanderlig og evig".
• Corpus Juris Civilis (Justinian, 529–534 e.Kr.) ble grunnlag for europeisk rett.