Jeg velger å se nærmere på gruppene arbeidsledige (ca. 28 % mye plaget) og unge 18–24 år (ca. 23 % mye plaget) fra SSB-diagrammet.

Arbeidsledige er blant de mest ensomme gruppene. Dette kan forstås i lys av den biopsykososiale modellen, der biologiske, psykologiske og sosiale faktorer samvirker. Sosialt sett mister arbeidsledige en viktig arena for daglig kontakt med andre mennesker. Ifølge sosialpsykologen Marie Jahoda har arbeid flere «latente funksjoner» utover inntekt: det gir tidsstruktur, sosial kontakt, felles mål, status og meningsfull aktivitet. Når disse funksjonene faller bort, kan personen oppleve sosial isolasjon og meningsløshet. Psykologisk kan arbeidsledighet true selvfølelsen og identiteten. Ifølge Maslows behovshierarki er behov for tilhørighet og anerkjennelse sentrale, og begge kan bli truet ved arbeidsledighet. Personen kan trekke seg tilbake fra sosiale situasjoner av skam, noe som forsterker ensomheten i en ond sirkel. Biologisk kan langvarig stress ved arbeidsledighet føre til økt kortisolnivå, som igjen kan svekke motivasjonen for sosial deltakelse.

Unge voksne mellom 18 og 24 år er i en livsfase preget av store overganger. I lys av Eriksons psykososiale utviklingsteori befinner denne gruppen seg i stadiet «identitet versus rolleforvirring». De skal finne ut hvem de er, løsrive seg fra barndomshjemmet og etablere nye relasjoner. Mange flytter hjemmefra for første gang, starter studier eller jobb på nye steder, og mister dermed det trygge sosiale nettverket fra oppveksten. Ifølge Bowlbys tilknytningsteori har mennesker et grunnleggende behov for nære, trygge relasjoner. Når disse brytes opp, kan tilknytningssystemet aktiveres og skape uro og ensomhet. I tillegg er unge voksne i dag sterkt eksponert for sosiale medier, noe som kan forsterke sosial sammenligning og følelse av utenforskap – som illustrert i vedlegg 3 om Julie. Deci og Ryans selvbestemmelsesteori understreker at tilhørighet er et grunnleggende psykologisk behov, og når dette behovet ikke dekkes, kan det føre til redusert velvære og ensomhet.

Felles for begge gruppene er at de opplever brudd i sosiale relasjoner og tap av arenaer for tilhørighet. Den biopsykososiale modellen viser hvordan faktorene forsterker hverandre: sosial isolasjon påvirker psykisk helse, som igjen gjør det vanskeligere å oppsøke sosiale situasjoner.

Innledning

Maries historie handler om en ung kvinne som opplever store endringer i livet sitt – fra trygg tilhørighet til utenforskap, og deretter en form for tilpasning som gir ny tilhørighet, men på bekostning av hennes opprinnelige identitet. I denne oppgaven vil jeg drøfte hvordan Marie opplever utenforskap og tilhørighet, og hvilke konsekvenser dette har for hennes psykiske helse. Jeg vil bruke relevante psykologiske teorier og begreper, samt vedlegg 4 om flokkens betydning og vedlegg 3 om Julie.

Maries utgangspunkt: trygg tilhørighet

Før Marie flyttet, hadde hun det som kan beskrives som en trygg sosial base. Hun var blant de beste på håndballaget, hadde en stabil vennegjeng og var ansett som «populær». I lys av Bowlbys tilknytningsteori kan vi si at Marie hadde trygge tilknytningsrelasjoner – hun hadde mennesker rundt seg som ga henne følelse av tilhørighet og verdi. Ifølge Maslows behovshierarki var hennes grunnleggende behov for tilhørighet og anerkjennelse godt dekket. Denne trygge basen fungerte som en beskyttelsesfaktor for Maries psykiske helse.

Sjokket ved flytting: opplevelse av utenforskap

Da Marie flyttet til et nytt sted for å satse på håndball, opplevde hun det nærmest som et «sjokk». Fra å være blant de beste ble hun plutselig en av de dårligste. De andre spillerne ble oppgitt over feilene hennes, og hun følte seg oversett. Også i klassen opplevde hun avstand – medelevene hadde annen dialekt, humor og klesstil, og hun opplevde at de holdt avstand og lo av henne.

I vedlegg 4 beskriver psykolog Eirik Hørthe hvordan tilknytningssystemet reagerer kraftig på sosial utestengelse. Han refererer til Bowlbys teori om at mennesker er født med en biologisk motivasjon for å søke fellesskap og frykte separasjon. Hørthe skriver at «forskjellen på innenfor og utenfor kan bety forskjellen på liv og død», og at studier har vist at sosial avvisning aktiverer de samme områdene i hjernen som fysisk smerte. Maries opplevelse av å bli oversett og «holdt utenfor» kan dermed ha utløst reell psykisk smerte knyttet til tilknytningssystemet.

Maries situasjon har paralleller til Julie i vedlegg 3, som også opplevde utenforskap. Julie beskriver følelsen av å være «som luft for de rundt meg» og begynte å stille spørsmål ved egen verdi: «Er det noe galt med meg?» Tilsvarende kan Maries selvbilde ha blitt negativt påvirket. Når hun tilbrakte kveldene alene på hybelen og saumfarte andres profiler på internett, forsterket dette trolig følelsen av utenforskap – akkurat som Julies bruk av Snapmap bekreftet at hun ikke ble invitert med.

Negative konsekvenser av dette utenforskapetet kan inkludere søvnproblemer (som Marie faktisk opplevde), stress, nedstemthet og redusert selvfølelse. Ifølge den biopsykososiale modellen påvirker disse faktorene hverandre: den sosiale isolasjonen fører til psykologiske reaksjoner som angst og tristhet, som igjen kan gi biologiske utslag som søvnvansker og økt stressnivå. Dette kan skape en ond sirkel der Marie trekker seg enda mer tilbake.

Tilpasning og konformitet: veien inn i flokken

Etter hvert begynte Marie å endre seg. Hun tilpasset klær, hår, dialekt og humor til det nye miljøet. Dette kan forstås i lys av konformitetsteori. Sosialpsykologen Solomon Asch viste gjennom sine klassiske eksperimenter at mennesker har en sterk tendens til å tilpasse seg gruppen, selv når det strider mot egne oppfatninger. Maries tilpasning er et eksempel på normativ konformitet – hun endret atferd for å bli akseptert og unngå avvisning, ikke nødvendigvis fordi hun mente at den nye stilen var bedre.

Ifølge Tajfel og Turners sosial identitetsteori definerer vi oss selv delvis gjennom gruppetilhørigheten vår. Marie forlot sin gamle «inngruppe» (vennegjengen og laget hjemme) og forsøkte å bli en del av en ny inngruppe (det nye laget og klassen). For å oppnå dette måtte hun adoptere den nye gruppens normer, verdier og uttrykksmåter. Denne prosessen kan sammenlignes med det Berry kaller assimilering – å gi slipp på sin opprinnelige kulturelle identitet for å tilpasse seg den nye.

Resultatet var at Marie faktisk ble akseptert. Hun fikk venner i klassen, selvtilliten steg, og hun presterte bedre på banen. I lys av Deci og Ryans selvbestemmelsesteori fikk Marie dekket sitt behov for tilhørighet og kompetanse, noe som er positivt for psykisk helse. Å mestre en vanskelig overgang kan også styrke resiliens – evnen til å håndtere motgang.

Kostnaden: identitetsforvirring og tap av autentisitet

Selv om Marie opplevde bedre trivsel, kjente hun seg «tidvis litt falsk» og savnet «den gamle Marie». Dette peker mot det Festinger kaller kognitiv dissonans – en ubehagelig spenning mellom to motstridende oppfatninger. Marie vet at hun har endret seg for å passe inn, men dette stemmer ikke overens med hennes opprinnelige selvbilde.

I lys av Eriksons psykososiale utviklingsteori befinner Marie seg i stadiet «identitet versus rolleforvirring». Hun er i en alder der hun skal finne ut hvem hun er, men i stedet for å utvikle en autentisk identitet, har hun i stor grad formet seg etter andres forventninger. Vedlegg 2 av Knut Hallvard Tufte beskriver en lignende prosess: han tilpasset seg for å bli likt, men opplevde det som å «være en annen». Tufte skriver at «smerten ved å være en annen» til slutt ble større enn redselen for å være seg selv. Spørsmålet er om Marie vil komme til samme erkjennelse.

I tillegg ble Marie tøffere i stilen og begynte å «ta igjen» overfor andre. Selv om dette ga henne status, kan det tyde på at hun har internalisert normene i et miljø hun selv opplevde som «tøft og litt uvennlig». Denne endringen kan på sikt påvirke hennes relasjoner negativt.

Tilbake til hjemstedet: dobbelt utenforskap

Da Marie dro hjem i ferien, viste det seg at hun ikke lenger passet inn blant de gamle venninnene heller. De syntes hun hadde forandret seg, og Marie opplevde selv at venninnene var annerledes. Kontakten ble stadig mindre.

Dette representerer kanskje den mest alvorlige konsekvensen for Maries psykiske helse. Hun befinner seg nå i en situasjon der hun har mistet sin opprinnelige tilhørighet uten å ha en helt autentisk tilhørighet på det nye stedet. I Berrys akkulturasjonsteori kalles en slik mellomposisjon marginalisering – verken tilhøre den gamle eller den nye gruppen fullt ut. Per Fugellis ord fra vedlegg 4 blir relevante: «Du er ikke et ett-tall på jorden. Du tilhører en flokk.» Men Maries utfordring er at hun nå er usikker på hvilken flokk hun tilhører.

Oppsummering og drøfting

Maries historie illustrerer hvordan utenforskap og tilhørighet har dyptgripende konsekvenser for psykisk helse. De negative konsekvensene av utenforskapetet inkluderte søvnproblemer, stress, redusert selvfølelse og sosial smerte. De positive konsekvensene av tilpasningen inkluderte økt mestring, bedre selvtillit og nye sosiale ferdigheter. Samtidig kom tilhørigheten med en pris: tap av autentisk identitet og brudd med det opprinnelige nettverket.

Den biopsykososiale modellen viser hvordan Maries situasjon involverer biologiske reaksjoner (stressresponser, søvnproblemer), psykologiske prosesser (identitetsforvirring, kognitiv dissonans, konformitet) og sosiale faktorer (gruppetilhørighet, normer, utenforskap). Disse faktorene virker sammen og forsterker hverandre.

For Maries videre utvikling vil det være avgjørende om hun klarer å finne en balanse mellom å tilhøre det nye miljøet og beholde sin autentiske identitet – det Erikson kaller en integrert identitet. Beskyttelsesfaktorer som hennes trygge oppvekst og familiestøtte kan bidra positivt. Samtidig er det en risikofaktor at hun har mistet kontakten med de gamle venninnene, noe som gjør henne mer sårbar dersom tilhørigheten på det nye stedet svikter.