Jan Erik Vold bruker flere virkemidler i «Ta vare» for å underbygge budskapet om å verdsette vennskap og vennlighet. Det mest fremtredende er gjentakelse: «ta VARE» gjentas hele fire ganger, noe som gjør oppfordringen insisterende og nesten bønnfallende. Gjentakelsen forsterkes av typografiske virkemidler – «VARE» og «HEI HEI» er skrevet med store bokstaver, som om dikteren roper for å fange oppmerksomheten vår. Et annet viktig virkemiddel er kodeveksling: den engelske frasen «take it easy menneske but take it» bryter med det norske språket og gir diktet et muntlig, uformelt preg som gjør budskapet gjenkjennelig for hverdagsleseren. I tillegg bruker Vold kontrast: den alvorlige påminnelsen om at «vi er alle borte – nå eller om litt» står i kontrast til det lette tonefall, og det er nettopp denne kontrasten som understreker at vennlighet er det viktigste vi har – fordi livet er kort.

La oss snakke – og bli hørt

I 2018 satte en femten år gammel jente seg ned utenfor det svenske parlamentet med et skilt: «Skolstrejk för klimatet.» Tre år senere hadde Greta Thunberg inspirert millioner av unge verden over til å kreve handling fra verdens ledere. Ingen ba henne om det. Mange mente hun burde holde seg på skolen i stedet. Men hun ble hørt – og verden endret seg. Greta Thunbergs historie viser at ungdom ikke bare kan, men bør bli hørt i saker de er opptatt av.

Det mest grunnleggende argumentet er demokratisk. Norge er et demokrati, og i et demokrati har alle rett til å bli hørt. FNs barnekonvensjon, artikkel 12, slår fast at barn og unge har rett til å si sin mening i saker som angår dem, og at meningen skal tillegges vekt. Dette er ikke en vag intensjon – det er en juridisk forpliktelse. Likevel opplever mange unge at de ikke blir tatt på alvor. «Du er for ung til å forstå» er en setning mange har hørt, og den er like nedlatende hver gang.

Men la oss se på det praktisk. Hvem vet best hvordan det er å være ung i dag? Voksne som gikk på skole for tjue eller tretti år siden, eller ungdommene som lever midt i det? Ungdom har unik innsikt i sin egen hverdag – de kjenner presset fra sosiale medier, de opplever mobbing og utenforskap på nært hold, og de lever med konsekvensene av politiske beslutninger om skole, helse og fritid. Denne erfaringen er verdifull, og den kan ikke erstattes av rapporter og statistikk.

Dessuten handler mange av dagens viktigste spørsmål om ungdoms framtid. Klimaendringer, kunstig intelligens, boligpriser, studentøkonomi – dette er saker der konsekvensene vil ramme dagens unge hardest. Å ta beslutninger om disse temaene uten å lytte til ungdom, er som å planlegge en fest uten å spørre gjestene hva de vil ha.

Noen innvender at ungdom er for umodne til å delta i samfunnsdebatten. Men modenhet og erfaring er ikke det samme som rett til å bli hørt. Vi ber ikke ungdom om å styre landet – vi ber om at stemmene deres blir en del av samtalen. Og forskning viser at unge som blir involvert i beslutningsprosesser, blir mer engasjerte og ansvarlige borgere som voksne. Med andre ord: å høre på ungdom er en investering i framtidens demokrati.

Jan Erik Vold skrev «ta nå vare på hverandre.» Å ta vare på hverandre betyr også å lytte – virkelig lytte – til det unge mennesker har å si. For i et samfunn der alle blir hørt, bygger vi de broene Tarjei Vesaas skriver om: broer mellom generasjoner, mellom erfaringer og mellom mennesker. La oss snakke – og la oss bli hørt.

Arianrhod Engebø har et bevisst og positivt forhold til språkene hun bruker. For henne handler språk «veldig masse om identitet, om kven eg er» (Bakken, 2021). Hun er trespråklig – hun snakker walisisk med sin walisiske familie, engelsk når faren er til stede, og norsk med kjernefamilien. I skriftlig sammenheng er hun kompromissløs: «Å skrive noko anna enn nynorsk er uaktuelt.» Hun bruker førdedialekt med bergensk skarre-r i radio, og irriterer seg over at folk med nynorsknære dialekter velger bokmål. Denne holdningen springer ut av en sterk bevissthet om språkbevaring – inspirert av morens kamp for walisisk, et språk bare 16 prosent snakker daglig.

Arianrhods historie speiler en bredere debatt om språklig variasjon i Norge. Vi lever i et land med to offisielle skriftspråk, hundrevis av dialekter og et voksende antall innbyggere med andre morsmål. Denne variasjonen er en rikdom, men den er også under press. NRK klarte for eksempel ikke å nå målet om 25 prosent nynorsk, noe som viser at bokmålsdominansen er sterk selv i statskanalen. Arianrhod påpeker frustrert at kolleger har kalt nynorsken hennes for «dialekta di» – en vanlig misforståelse som viser at mange ikke skiller mellom dialekt og målform.

Samtidig gir den språklige variasjonen oss muligheter. Dialekter skaper tilhørighet og identitet, akkurat som Arianrhods førdedialekt gjør henne gjenkjennelig og populær blant lytterne. Flerspråklighet, som Arianrhods walisisk-engelsk-norsk, gir en bredere forståelse av verden og flere verktøy for kommunikasjon. Og nynorsk, som Arianrhod forsvarer så lidenskapelig, representerer en del av norsk kulturarv som beriker det samlede skriftspråket vårt.

Det viktigste er kanskje Arianrhods grunnholdning: at språklig variasjon er noe vi aktivt må ta vare på. Som hun sier: «Eg tenker at då er vi som brukar nynorsk nøydde til å jobbe vidare og spreie det glade bodskap.» I et samfunn som stadig blir mer globalisert og engelskpåvirket, er denne holdningen mer aktuell enn noen gang.